Gud er ikke fra Hønefoss
Her er fem ting jeg har lært av å leve med tvilen som venn.
– Mens vi går til kirken har jeg granskende spurt meg selv om hvorfor vi gjør nettopp det; går til en pinsekarismatisk kirke. Er det slik at jeg ikke er istand til å gi barna mine noe annet enn det jeg selv ble gitt?
Erlend Berge
Før jul skrev Torbjørg Aalborg i Vårt Land. Hun skrev: «Hvor er du, Gud – om du finnes? For første i gang i mitt lange liv tviler jeg seriøst.» Først humret jeg inni meg og tenkte: Jasså, har du ennå ikke kjent et gudsfravær, du da. Men så ble jeg fylt med en inderlig medfølelse for henne og jeg husket ensomheten jeg opplevde for et par år siden, da Gud ble borte fra livet mitt. Hvor brutalt, intenst og altoppslukende mørket og gudsfraværet kjentes ut. Og ikke minst hvor lang tid det har tatt å sørge over at troen min, slik den artet seg, er borte. Som ung ønsket jeg ikke å gjemme troen min. Og siden jeg heller ikke ønsket å gjemme tvilen, skrev jeg høsten 2022 et essay om opplevelsen av gudsfravær og mørke i Vårt Land.
Her er fem ting jeg har lært siden den gang.
1. At min egen tvilsreise kunne bli andres sorg
