Verdidebatt

Gud har forsvunnet og mitt hjerte er urolig

Når måten man har fortolket livet og verden på raser sammen, kan man kastes ut i sorg. Troskriser kan også bli livskriser.

I musikalen Kristina fra Duvemåla roper den svenske utvandreren Kristina mot himmelen fra prærien i USA. Fattigdom, men også håp drev familien til det lovede landet. Livet ble imidlertid ikke slik David skildret i salmene, der det dekkes bord foran ens fiender. Kristina roper: «Sjelen min skjelver. Tenk om du ikke finnes, Gud, selv om jeg trodde på deg?»

Offentligheten preges av rentehevinger, prisøkning og strømkriser. Noen opplever også troskriser. Og selv om Norges største mediehus muligens ikke synes det er viktige saker for folk flest, kan troskriser føre til endeløse grublerier og reetablering av et helt liv. Når måten man har fortolket livet og verden på raser sammen, kan man kastes ut i sorg. Jeg vil påstå at troskriser også kan bli til livskriser.

Jakten på Gud

Kristine fra Hole har sørget i to år nå. Plutselig opplevdes hele min kristne livsfortolkning porøs. Det tok ikke lang tid før alt smuldret opp, forvitret. Gud, slik jeg kjente ham, ble borte. Jeg er ikke den første som har opplevd det. Og jeg blir heller ikke den siste.

Jeg har prøvd ulike metoder for å finne tilbake igjen til ham. Jeg har prøvd kjeft, for jeg har hørt at han tåler det. Jeg har sagt de styggeste ting til Gud og etterlyst hans nærvær. En tid forsøkte jeg å være helt stille, å late som om Gud var både bjørnen og lykken på en gang. Slutter man å jakte, men sitter helt stille, så pleier de begge å dukke opp (visstnok).

Jeg har vært frustrert og grått foran vennene jeg fikk på bibelskolen for snart ti år siden. «Gud er ikke lenger i livet mitt. Trossystemet har sviktet. Feilmelding, feilmelding, feilmelding!»

En gang sang Impuls og jeg sang med: «Tidene skifter, du er konstant». Men så var han ikke det. Det var på den tiden at Ingebjørg Bratland og Espen Lind sang vakre salmer i Johanneskirken. Det kjentes likevel ut som å bli lurt da de begge erkjente at nei, en tro hadde de ikke, men like fullt steg de vakre tonene helt opp til kirkespiret. Så vakre at til og med Vår Herre måtte sette pris på det, tenkte jeg, selv om de var troløse. Jeg var jo kunnskapshaver av det ubestridte faktum: «Vårt hjerte er urolig inntil vi finner hvile i deg.» Og kirkefaderen hadde rett. Han har rett. For Gud har forsvunnet og mitt hjerte er urolig.

Plutselig opplevdes hele min kristne livsfortolkning porøs

Sorgarbeidet

Det er et sorgarbeid å miste Gud. Jeg følte meg støtt da den velmenende psykologen foreslo at «Gud og sånn er vel kanskje noe du kunne pratet med noen i Kirken om?» Hun sa «Kirken» på en sekulær måte, på en slik måte at jeg skjønte at hun ikke forstod hvordan tro, identitet og livsfortolkning hang sammen. «Kanskje du skulle tatt et kurs i åndelig omsorg,» ville jeg replisere, men jeg er jo høflig (i alle fall utad), så jeg sa «Ja, det var jo en god idé». Men det var mildt sagt en dårlig idé.

Velmenende forteller folk at de ber for en. Inni meg dirrer tanken. «Å ja, så bare det at du tenker veldig mye på noe og løfter «saken» i ditt hode fremfor Gud, det har liksom konsekvenser for levde liv?» Så tar jeg meg i å ironisere over andres tro, så respektløst, så grunnleggende irritert jeg egentlig blir over mennesker som bare harselerer med det som betyr så mye for noen, så jeg smiler og sier tusen takk.

En venn har fortalt at mennesker åndeliggjør trostapet hens. «Ja, nei, du er jo så viktig for Guds rikes sak, det er ikke rart du blir satt på prøve nå.» Andre forteller historier om at det er de og ikke Gud som er problemet. De ber ikke rett nok. De oppfører seg ikke på en slik måte at Gud inviteres inn, og nei, da er det glemmesak.

Det er ikke sikkert det beste ligger foran. Faktisk kan det hende det verste ligger foran

Det verste ligger foran

Jeg kan erindre at jeg i starten av 20-åra hoppet i retning himmelen som en raring til Hillsongs «You wake within me, wake with in me», og at jeg syntes turene til leirstedet var livet selv, det var show, det var tilhørighet, folk bød på seg selv og freden senket seg før hver eneste eksamen. Han er med. Det går bra. Jeg hadde til og med en lykt i kollektivet som proklamerte Brian Houstons kjente sitat: «The best is yet to come.»

Den lykten er kastet for en stund siden. For det er løgn. Det er ikke sikkert det beste ligger foran. Faktisk kan det hende det verste ligger foran. Det kan bli krig i Europa. Det kan hende at nære venner får kreft, at folk du er glad i dør, at babyer i magen dør og at skilsmisser vil treffe deg og angsten ta deg. Det hadde vært noe å formidle til bibelskolestudenter som vil forandre verden, det. Muligens ikke så optimistisk og livsbejaende. Men realistisk er det, i det minste.

Det sies jo at Guds hus har mange rom. Kan det hende at selv om Gud slik jeg kjenner ham er borte, så er jeg bare er i ferd med å bytte rom?

Et rombytte?

«Du måste finnas, du måste, jag vore ingen stans, jag vore ingenting om du inte fanns!», synger Kristina från Duvemåla. Hun nekter å forlate trossystemet sitt. Da sorgarbeidet mitt var på hell, startet etableringen av et nytt trossystem. Viljen min etter å finne Gud er fortsatt der. Bare jeg sorterer nok, bare jeg kjører noe til søppeldynga, finnes det noe her som kan gjenvinnes? Finnes det et frø som kan plantes på nytt, vil det spire neste vår? Det sies jo at Guds hus har mange rom. Kan det hende at selv om Gud slik jeg kjenner ham er borte, så er jeg bare er i ferd med å bytte rom?

I min endeløse jakt på Gud gav jeg folkekirken en sjanse. Presten og diakonen reflekterte over en tekst i en samtale. De delte interessante perspektiver, fulle av undring. Plutselig var prekenen over. Hæ? That’s it? Ingen formaninger? Ingen kommandoer? Ingen marsjordre? Ingen mann i 20-, 30-, 40- eller 50-åra som ber meg endre livet mitt på noen måte i en preken bestående av 1) enkel samfunnsanalyse, 2) populærpsykologi og 3) en konservativ tolkning av Bibelen? Bare to damer som sitter og undrer seg i en samtale? Er det godt nok? Kommer man til himmelen ved å undre seg?

Rommet føltes likevel stort, jeg var velkommen og når jeg klisjéaktig nok ble tilbudt å feste et knust lite glasskår til et håpstre, benyttet jeg meg av muligheten og tente samtidig tre lys.

Bare to damer som sitter og undrer seg i en samtale? Er det godt nok? Kommer man til himmelen ved å undre seg?

Selv om jeg har avfeid så mye rart med kristendommen teoretisk, så kjenner jeg hvilket tak den fortsatt har på meg, på hjertet mitt, på kroppen min, ja, på meg. Ja, selv om jeg ikke lenger finner Gud, så hører jeg den kristne internaliserte stemmen, summen av 28 år med forkynnelse, fortsatt. Det er derfor det oppleves så feil når de to damene sitter og undrer seg i folkekirken, for jeg er vant med å få kommandoer av mannlige pastorer som forteller meg hva jeg skal gjøre og fokusere på den neste uken. Og når det kjennes befriende fint å være i folkekirken, når det kjennes ut som dette er en slags sammensetning av folk som også kan romme meg med all den tvilen jeg har, så føles det som om jeg synder. Det kjennes som lunkenhet og det reiser hundre nye spørsmål.

Gir lunkenhet plass i himmelen?

For kan man være en passiv kristen som vil tro på Gud, men ikke klarer det – og fortsatt komme inn i himmelen (hvis den finnes)? Kan et kristenliv ikke trenge å inneholde en solid tro, å måtte være lys, salt, frivillig i barnekirken og med sitt liv fortelle naboer og venner om Jesus? Kanskje et kristenliv kan innebære at jeg ikke trenger å akseptere en pakke med etiske normer som jeg synes er ulogiske? Kanskje det å være «lunken» i noens øyne, er å være reelt sett troende i andres?

Når det kjennes befriende fint å være i folkekirken, når det kjennes ut som dette er en slags sammensetning av folk som også kan romme meg med all den tvilen jeg har, så føles det som om jeg synder. Det kjennes som lunkenhet og det reiser hundre nye spørsmål

Kan man kalle seg kristen, hvis man tror på Gud, men har gitt opp tanken på at han opererer på synlige og usynlige flater i våre liv? Kan jeg kalle meg kristen hvis jeg fortsatt tror det gir mening at han skapte verden og tror på en himmel, men at Vår Herre ikke nevneverdig bidrar med mye i driften av selve Tellus? Og at jeg fortsatt er å regne som en kristen, selv om jeg ikke lenger klarer å ta imot eller praktisere en eller annen pakke et trossamfunn har bestemt for meg? Kan det hende jeg fortsatt er kristen, men ikke personlig, inderlig kristen? Slipper man inn i himmelen som en lunken kultur-kristen?

Dersom Gud skulle finnes, håper jeg han har en fasjonabel stor villa, med noe for enhver smak. Og jeg gir ikke opp håpet eller jakten på å finne et rom i huset. På ett av rommene det stå mitt navn. Jeg har bare ikke funnet det enda.

Kristine Banggren Gripsgård begynner i fast stilling i Vårt Lands religionsavdeling 1. januar 2023.

Les mer om mer disse temaene:

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård er journalist i debattavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt