Raseriets diakoni

Jeg er diakon i freds- og forsoningskirken Trefoldighetskirken, i regjeringskvartalet i Oslo. Høsten 2023 har jeg vært med på å tenne tusenvis av lys med håp og bønn om fred i verden. Sist fredag tente vi 3000 lys i Trefoldighetskirken – ett lys for hvert menneske som hittil i år har druknet i Middelhavet og i Den engelske kanal. Hvorfor i all verden redder ikke Gud de skrekkslagne menneskene i overfylte båter på vei mot et litt tryggere liv?

Hjelper bønnene og de brennende lysene? Det ser neimen ikke slik ut. Hvor er du, Gud – om du finnes? For første i gang i mitt lange liv tviler jeg seriøst. Jeg våkner midt på natten og får ikke sove. Jeg er sint. Min og vår tilnærming plager meg: maktesløsheten, demonstrasjonene, sangene, bønnene, sukkene og lystenningen: hva hjelper det?

Virkeligheten knuser

Mange sier: det hjelper oss selv til å bevare håpet og troen på en bedre fremtid. Det å tenne lys og å be hjelper oss med å bevare vår humanitet. Men kan det også virke tilslørende og handlingslammende?

Hvis jeg var mor til myrdede barn i Gaza, kidnappede barn fra Israel, barn som er stuet sammen under dekk over Middelhavet eller mor til en kjempende soldat i krigen i Ukraina, så ville min vilje til «tross alt» å se etter lyspunktene være lik null.

Jeg ville ha etterlyst handling, mat, vann, våpenhvile og legehjelp. Hvis jeg var den moren ville jeg ha utfordret tynnhudede vestlige mennesker som ber om å bli spart for sterke inntrykk i nyhetssendingene. Verden er så stygg for så mange at det verste og det mest skremmende klarer vi ikke ta inn over oss om vi så ser nyhetssendinger hele døgnet. Vi beskytter oss for ikke å bli utslitt av krig, konflikt og klimakriser. Moren til myrdede barn i Gaza kan ikke beskytte seg mot noe. Virkeligheten knuser henne. Hvordan skal hun klare å gå videre? Jeg ville ha skreket til Gud i sorg og sinne.

Hvor er du, Gud – om du finnes? For første i gang i mitt lange liv tviler jeg seriøst

Mindre bønn, mer handling

I et par år jobbet jeg ved Moder Theresa-søstrenes barnehjem i en av Kairos store søppelbyer. En klok og meget erfaren nonne, to unge jenter og jeg, håndterte 25 spebarn sammen. En morgen var gulvet på det rommet de 25 babyene sov på ganske skittent, og min sjef, nonnen, ba en av ungjentene om å vaske gulvet. Som så ofte i Midtøsten var svaret insh’allah – om Gud vil.

Jeg glemmer aldri det strenge og kontante svaret fra den fromme nonnen: «ikke skyld på Gud for at du er lat». Den satt, også hos meg. Vi ber til Gud, vi ber om ledelse og om Guds inngripen. Er det mulig at vi kan tenne færre lys, satse mindre på Guds inngripen og faktisk ta saken mer i egne hender?

Hva kan vi gjøre? Jeg vet ikke. Men hvis Gud finnes, tåler han mitt sinne. Kanskje Gud til og med synes det er relevant.

Vi trenger litt mindre diakonal kos og «julestemning», litt mer diakonalt sinne

Og det er faktisk noe vi kan gjøre, utover det å be og tenne lys. Det finnes flere eksempler på ting vi kan gjøre som hjelper litt i konflikter. Vi må kreve handling av politikere i alle land, kirkelig engasjement og handling, og lete med lys og lykte etter hvordan sivilsamfunnet kan bidra. Det kommer en tid når Ukraina skal bygges opp igjen. Mange båtflyktninger kan reddes fra bølgene i Middelhavet. Vi kan igjen sendes på vegne av vår kirke til Palestina som ledsagere og bidra med beskyttende tilstedeværelse der. Vi kan gi økonomisk støtte til bistandsorganisasjoner. Vi, i landet som flyter av melk, olje og honning.

Som fellesskap må vi ta noen verdivalg. Mindre fokus på bønner og lys, mer fokus på økonomisk prioritering, mer handling. Raseriets diakoni og kamp for rettferdighet bør drive oss i den retningen.

Diakonalt sinne

Tåler Gud mitt sinne? Ja, det er jeg helt sikker på. Akkurat nå tillater jeg meg allikevel å tvile på konseptet Gud og bønn. Denne julen utfordrer jeg deg til å bli med i et diakonalt sinne. Kamp for rettferdighet er én av de fire søylene i diakonien i kirken vår. Vi trenger litt mindre diakonal kos og «julestemning», litt mer diakonalt sinne.

«Herre, jeg roper til deg hver dag, jeg rekker hendene ut mot deg». (Salme 88:10)

En rasende jul, mot urettferdighet og ondskap, ønskes deg.