Bibelregissørens religiøse opplevelse

Det er fredag, klokka er halv fire. Om noen timer er det førpremiere på Bibelen på Det Norske Teateret. Stein Winge ser opp av menyen, bretter den sammen og legger den på bordet. Han har akkurat fått vite at han skal snakke om tro. Han bestiller skalldyrsuppe og torsk. Den svenske kelneren sier «jajamennsann» og forsvinner mot kjøkkenet.

Da roper Winge med sin dype bassrøst:

– Og et glass hvitvin til, for dette tror jeg blir slitsomt!

[ Se flere bilder av regissør Stein Winge ]

Sjokkert. La oss først gå noen år tilbake til Notre Dame i Paris. Den gotiske katedralen er 128 meter lang. Når det innbys til nattverd kan køen strekke seg langt bakover i benkeradene. Noen i sine aller fineste søndagssklær, andre i shorts og caps. Helt bakerst står Stein Winge og snakker med seg selv. «Dette kan du ikke gjøre, Stein. Du er falsk! Uærlig! Du må ut av køen!»

Køen flyter sakte og ubønnhørlig videre. Snart er han midtskips, nærmere alteret, nærmere de hvitkledte geistlige med Jesu legeme, nærmere røkelsen og sangen. Og han merker lettelsen. Flauheten forsvinner. Dette er jo teater! Og som teatermann skal man hele tiden prøve noe nytt, forsøke å forstå, sette seg inn i det ukjente. Kanskje det kan brukes til noe.

Men han er ennå ikke framme. Og nå forvitrer teaterfølelsen mer og mer for hvert skritt han tar. Det angår ham personlig. Han kan ikke, vil ikke, stikke av. Og han blir nervøs. Dette er alvor. Dette er liv og død. Dette er oblaten på tungen.

– Det var en tretrinnsrakett som endte i en sterk, religiøs opplevelse som jeg ikke har språk for å forklare.

Les hele Min tro-intervjuet med regissør Stein Winge i lørdagens Vårt Land på papir

Les Vårt Lands anmeldelse av Bibelen i Vårt Land mandag.