Å miste sin herkomst
Identitet og tilhørighet, og den blodige krigen i Algerie.
Alice Zeniter viser hvordan trangen til å mytologisere står tilbake som en like menneskelig dragning som savnet etter å høre hjemme; i en gruppe, til et land, mener vår anmelder.
Etter å ha mistet herredømmet over Indokina i 1954, var det en absolutt nødvendighet for kolonimakten Frankrike å bekjempe opprøret som blusset opp i Fransk Algerie samme år. Tydelig inspirert av Viet Minhs geriljataktikk, gjorde frigjøringsgruppa FLN (Front de Libération National) en rekke anslag mot franske soldater og sivile bosettere. Ettersom krigen eskalerte, ble massakrene flere, bruken av tortur vidstrakt og frontenes brutalitet kunne virke grenseløs. Mange algeriere tok parti med FLN, mens andre manglet tiltro til opprørets levedyktighet, og bisto i stedet kolonimakten med informasjon så vel som mannkraft.
Når Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle i 1962 signerer avtalen som skal føre til Algeries uavhengighet og dermed markere slutten på den blodige krigen som har herjet landet i over sju år, blir algerierne som har stått på Frankrikes side, de såkalte harkiene, forfulgt, mishandlet og drept av FLNs støttespillere. Mange av dem som kommer seg unna, flykter til Frankrike.
Tåkefull familiehistorie
Bestill abonnement her
KJØP
