Tove Ditlevsens perle fra 1968 fortjener ny oppmerksomhet

Få kan bruke sitt eget liv som råstoff for diktning så raffinert som Tove Ditlevsen, enda færre skildrer psykisk sykdom innenfra så overbevisende som hun gjorde i Ansiktene.

Det mest slående ved den femtifire år gamle romanen er dens aktualitet i dag, selv om barnebokforfatteren i boka martres av tanker om at hun er akterutseilt. Romanen var sannsynligvis forut for sin tid i sin fremstilling av psykosens vesen, metoo-tematikk, patriarkalsk kjønnsrolleoppfatning, og i å leke med elementer fra forfatterens biografi.

Lenge før virkelighetslitteratur ble et begrep var Tove Ditlevsen en av de forfatterne som åpent brukte sitt liv som utgangspunkt for litteratur. Særlig i siste halvdel tar forfatterskapet en selvbiografisk vending, selv om forholdet mellom hennes liv og verk langt fra er entydig. I hennes tilfelle er det helt riktig å si at «hun gjorde livet til kunst og kunsten til sitt liv».