Iran, Venezuela, Nord-Korea, Syria, Cuba, Russland, Kina. Aldri har listen over land, selskaper og personer som rammes av amerikanske sanksjoner vært lenger.

For øyeblikket har USA på plass rundt 8.000 sanksjoner, en økning på godt over 30 prosent bare siden 2014. Den kraftigste økningen har skjedd med Donald Trump i Det hvite hus.

LES MER: Rammer små land

Prioriterer ned diplomati

Sanksjonene kommer stadig hyppigere når USA opplever at andre lands politikk truer deres interesser, mens Washingtons diplomatiske virkemidler blir nedprioritert.

USAs sanksjoner rettes mot land, men også mot internasjonale organisasjoner som Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som USA ikke har sluttet seg til. Selv bankenes SWIFT-system for internasjonale pengeoverføringer er truet med sanksjoner hvis de ikke kaster ut Iran.

Det internasjonale samfunnet foretrekker heller bredt baserte FN-sanksjoner. USA er imidlertid fortsatt er motoren i det internasjonale finanssystemet, og dollaren er den suverent viktigste valutaen i verden. Trump har derfor en stor sanksjonsmakt som han ivrig benytter seg av.

LES OGSÅ: Pinlig Kina-vennskap

Pastor arrestert og løslatt

I noen tilfeller utløses amerikanske sanksjoner av store hendelser som Russlands annektering av Krim fra Ukraina i 2014. Men også episoder som fengslingen av den amerikanske pastoren Andrew Brunson i Tyrkia kan være nok:

Brunson risikerte opptil 35 års fengsel for påstått tilknytning til terrorgrupper. For å presse fram en løslatelse innførte Trumps regjering sanksjoner mot flere tyrkiske ministre, og økte tollbarrierene mellom landene.

I oktober i fjor ble Brunson løslatt, og Trump kunne triumferende oppheve sanksjonene og invitere den evangelisk-kristne pastoren til Det hvite hus.

LES MER: Spillet om pastoren

Rammer telegiganten Huawei

Senest denne uken ble den amerikanske internettgiganten Google tvunget av amerikanske myndigheter til å avvikle samarbeidet med kinesiske Huawei, som Det hvite hus ser på som en sikkerhetsrisiko.

Samtidig trappes ordkrigen opp mellom USA og Iran, et land som første gang ble utsatt for omfattende amerikanske sanksjoner i 1979, da ayatolla Khomeini kom til makten under den islamske revolusjonen.

Amerikanske og internasjonale sanksjoner bidro til at Iran satte seg ned for å forhandle fram atomavtalen i 2015, som nå er i ferd med å kollapse. Lederskapet kjente på det økonomiske presset, som ifølge enkelte anslag kan ha svekket Irans økonomi med rundt fem prosent.

LES MER: Ber om å presse sionismen

Brudd med Iran

På en enkelt dag, 5. november i fjor, innførte Trump ikke mindre enn 700 sanksjoner rettet mot regimet i Teheran, etter at presidenten trakk USA ut av atomavtalen de sammen med Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU inngikk med Iran.

40 år etter at USA innførte sine første sanksjoner mot Iran, med et overordnet mål om å bidra til tvinge fram et vestvennlig regimeskifte, har imidlertid det iranske presteskapet fortsatt makten.

Heller ikke i Cuba eller Nord-Korea har amerikanske sanksjoner klart å bli kvitt kommunistregimer USA har ønsket å ramme, etter mer enn 60 år med ulike former for sanksjoner. Riktig nok satte Nord-Koreas diktator Kim Jong-un seg i fjor og i år til forhandlinger direkte med Donald Trump, uten resultater.

Presset Saddam Hussein

Spørsmålet er dermed om sanksjoner har noen særlig virkning. Historisk klarte ikke amerikanske sanksjoner å presse Saddam Hussein ut av Kuwait med sanksjoner etter Iraks invasjon i 1990, men måtte ty til et militært angrep. Derimot bidro sanksjonene etter denne første Golfkrigen til at Irak langt på vei etterlevde krav om å eliminere sine våpen for masseødeleggelse.

Ifølge forskning har sanksjoner ganske begrenset virkning, og noen ganger virker de mot sin hensikt. Paradoksalt nok kan sanksjoner mot «vennligsinnede» land ha bedre effekt enn mot mer fiendtlige land uten sterke indre spenninger.

For eksempel gav USAs allierte Storbritannia etter for trusler om sanksjoner fra president Dwight B. Eisenhower, og trakk seg tilbake etter å ha invadert Egypt under Suezkrisen i 1956. Derimot har både kubanere og iranere hatt så bitre historiske erfaringer med USA at det har vært sterkt indre samhold for å stå mot sanksjonspresset.

Har begrenset effekt

Gaty Hufbauer, amerikansk samfunnsforsker og tidligere byråkrat i finansdepartementet, sier til TRT World at sanksjoner de siste fire-fem tiårene har hatt mindre enn to prosents effekt på brutto nasjonalprodukt på landet som har vært målskive.

I sin forskning finner Hufbauer at rundt en tredjedel av sanksjoner siden 1914 har hatt en viss suksess, men at dette synker til bare en femtedel når USA har stått alene om sanksjonene. Han sier at hensikten med en stor andel av sanksjonene primært er å overbevise hjemlige velgere om at man viser handlekraft, for eksempel mot Russland etter landets annektering av Krim.

Hufbauer sammenligner sanksjoner med teppebombing; de treffer bredt og de gjør vondt. Sanksjoner dreper ikke mennesker, men de skader mange vanlige folk uten makt og innflytelse på sine myndigheter, enten det er i Russland, Nord-Korea, Cuba eller Venezuela.