Årets kirkemøte er en mediehappening på grunn av homofilisaken, mens møtets egentlige hovedsak er kampen for skaperverket.

Sakene har to ting til felles: Den norske kirke har brukt uendelig mye tid på å diskutere og utrede dem, og når det kommer til konkrete handlingsalternativer, har kirken store problemer med å utmeisle hva som er rett og galt.

«Kirken ønsker å være en profetisk røst», sier kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen som introduksjon til Kirkemøtets behandling av miljøsaken, og dette har Den norske kirke mange ganger siden grønne vekkelsen på ­Kirkemøtet i Bergen i 1996.

Den gang lovet landets fremste kirkeledere bot og bedring, men det skulle snart vise seg at virkeligheten var vond å vende. Noen ildsjeler har riktignok holdt liv i den gode sak, og antydning til grønt menighetsliv med rettferdig kirkekaffe og temakvelder og forbruk og rettferd er blitt ­menighetsaktiviteter på linje med korsang og pensjonisttreff.

Lørdag dokumenterte Vårt Land at miljøkamp har hatt større plass enn homofili i Kirkemøtet. Og denne uken blir en 50 sider lang rapport lagt fram for Kirkemøtet. Dokumentet oppsummerer hva som har skjedd på det kirkelige «forbruk- og rettferdområdet.»

Rapporten er skrevet for å holde motet oppe hos de mismodige, men inspirerende eksempler og mye gode vilje kan ikke tilsløre de dystre fakta:

Langs de virkelig betydningsfulle linjer går utviklingen fortsatt i gal retning. Eksempelvis lovet Kirkemøtets utsendinger at kirken både gjennom ord og ikke minst gjennom handling skulle bli en spydspiss i kampen for mer miljøvennlig transport, men hva har skjedd? Gjennom en eksplosiv økning i reisevirksomheten er kristenfolket og kirken blitt jet­setere som folk flest: Det finnes jo alltid en god grunn til å besøke de fattige på den andre siden av kloden, og hvem har ikke fortjent en liten ferie i Thailand?

Det moderne kristenfolk fremstår mer og mer som eksperter på å undergrave sin egen moralske og åndelige autoritet, og det ironiske er at en slik utvikling finner sted i en tid som skriker etter modig lederskap som tør å ta noe som kan ligne på konsekvenser av det enkelte biskoper har kalt «terror mot skaperverket».

Årets kirkemøte vil etter alt å dømme demonstrere for hele det norske folk at landets suverent største kirkesamfunn ikke har noen mening om hva som er rett og galt i samlivsetikken. Noe er sant for meg, noe annet er sant for deg.

Hvilke signaler sender man ut når to kirkemøter med få års mellomrom kommer ut med diametralt motsatte standpunkter i en og samme sak?

Kan folk i det hele tatt tro at Den norske kirke holder noe for sant?

I praksis er den kirkelige sannhet både i homofilisak og andre spørsmål for lengst relativisert. Nå er det tid for å institusjonalisere den faktiske uenighet. «To syn skal leve side om side», heter det, og folk flest er selvsagt ikke dummere enn at de gjennomskuer spillet: Kirkens nyvunne mantra kommer som følge av årelang utmattelse og beinharde forhandlinger i møterommene på toppen av den kirkelige rådsstruktur.

Kirkens modellering av homofilisaken viser et trossamfunn som langt på vei har abdisert som moralsk og åndelig autoritet for sitt døpte folk. Når kirkens såkalte konservative grupperinger gir opp sine standpunkter for å skape «fred», hva skal man da forvente av integritet og åndskraft i kampen for skaperverket? Kirken er nødt til å ta sitt kors opp og våge å bli en særdeles upopulær samfunnsaktør dersom den våger å ta sin egen erkjennelser og sitt eget kall på alvor i kampen mot grådigheten som ødelegger livsbetingelsene på jorda.

Den vestlige forbrukerkultur er som skapt for det suverene mennesket i humanismens tidsalder. Eller som høyskolelektor Per Bjørnar Grade skrev i en kronikk i Bergens Tidende i sommer: Før i tiden ble menneskets begjær holdt i sjakk gjennom «grupper som vernet om sin identitet gjennom religiøse og kulturelle tabuer.

Men når tabuene rakner og humaniseringen av mennesket tiltar, skapes en frihet til å begjære som verden aldri før har sett.»

Det er i denne situasjonen Den norske kirke kunne ha behov for å trene seg opp i å være en integer og uredd størrelse, som våger å legge seg ut med den nye forbrukerbefolkningens måte å tenke på, leve på, shoppe på, reise på.

«Kirken er blitt en ufarlig leverandør av seremonier som ikke krever noe tilbake, for en befolkning som tror stadig mindre på Gud,» sier Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen.

Er Kirkemøtet 2007 i stand til å motbevise en slik påstand?

Jarle Kallestad, journalist