Gunnhild Røthe

Religionshistoriker og Olav den hellige-viter

I Bjørn Are Davidsens innspill i debatten i Vårt Land 29. juli stilles en rekke kritiske spørsmål til den tradisjonelle og nasjonalhistoriske fortellingen som gir Olav æren for å ha kristnet Norge, en seiglivet nasjonalmyte til tross for at forsking viser en langvarig kristningsprosess.

Gunnhild Røthe, religionshistoriker og Olav den hellige-viter

Den litterære grunnstein i denne myten er Snorres fortelling om Olavs liv og død i Heimskringla, en slags nasjonal bibel i nasjonsbyggingsperioden. Det Snorre fortalte om Olav ble lest som historisk sannhet.

Når det gjelder krigeren Olav, spør Davidsen om det mest var Olav eller Snorre som kristnet med sverd? For en religionshistoriker som har forsket på legendetradisjonen om Olav den hellige i sagalitteraturen, er dette et betimelig spørsmål. Har Snorre framhevet krigeren Olav på bekostning av den kristne Olav?

• LES OGSÅ: Tarald Rasmussen: «Olav var langt mer enn et bidrag til 1800-tallets nasjonsbygging»

Hvem var Olav?

Sagaene forteller at Olav var døpt og praktiserte den kristne religionen gjennom bønn og messefeiring, men ingen av dem gir direkte tilgang til Olavs personlige forhold til datidens kristendom.

Samtlige litterære kilder fra skaldedikt til sagaer og legender gir idealiserte bilder av den historiske Olav. De litterære modellene spenner fra hedensk kriger med Odin som gud til kristne modeller som god og rettferdig konge, from misjonær og martyr som ofret livet i kamp mot hedninger.

Skaldene og sagaskriverne brukte stort sett de førstnevnte, mens legendene og kirkens tekster følger de sistnevnte.

Et eksempel er Passio Olavi fra slutten av 1100-tallet, hvor Olav framstilles som ivrig misjonær og martyr. Å framheve at Olav døde for den kristne tro, var avgjørende for å kåre Olav til helgen i 1031. Helgenkåringen av Olav viser slik sett at folket var fortrolig med den kristne kongemartyrtradisjon.

Den kulturelle utveksling mellom norrøn og angelsaksisk kultur hadde pågått i flere generasjoner før 1030, og folk i Trøndelag kjente sannsynligvis til legendene om de mange angelsaksiske kongene som fikk status som martyrer i kraft av å kjempe mot hedninger. Heller ikke disse kongene var særlig fromme i sin levetid.

Det var altså som martyr for den kristne tro at Olav ble helgen, ikke på grunn av livet han hadde levd.

Motstridende fortellinger

En annen sak er at Olavs helgenstatus i ettertid gjorde at de som skrev hans saga, ga han personlige egenskaper som sømmet seg en god kristen generelt, og en kristen konge spesielt. Dette ser vi tydelig i Den legendariske saga nedskrevet i cirka 1200, altså før Heimskringla.

Den ukjente forfatteren strever åpenlyst med å forene to motstridende tradisjoner om personen Olav. Han skriver at folk som levde samtidig med Olav mente at han var hovmodig og hevngjerrig, tyrannisk og herskesyk, gnieraktig og pengegrisk, rasende og ufordragelig, stolt og storlåten, mens de som visste bedre, mente at han var mild og saktmodig, godhjertet og omgjengelig, mektig og rettferdig, myndig og behersket. Han var på vakt mot synd og misgjerninger og svært aktsom mot lovene til Gud og gode mennesker.

Etter disse listene med synder og kristne dyder og idealer for en god og rettferdig konge, legger forfatteren til at de som tilla Olav de gode egenskapene, dømte han rett. Han skriver videre at rettskafne mennesker mente at Olav merket at hans egen vilje og Guds forsyn ikke stemte overens, og kom etter hvert til å sette Guds ry høyere enn egen ære, og valgte den totale underkastelse på Stiklestad.

Denne eksplisitte martyrfortolkning av Olavs død er fraværende i Heimskringla, den mest vellykkede dramatisering av Olavs livshistorie i sagatradisjonen.

• LES OGSÅ: Erling Rimehaug: - Vi trenger kritikk av mytene om Olav den hellige

Syndfri Hvitekrist

Snorres hovedforklaring på Olavs fall er at han (som Snorre selv) mislyktes i det politiske spillet og ble utsatt for hevndrap. Snorre skildrer Olav som en aktiv kriger i slaget på Stiklestad, men gjengir den ikoniske handlingen som i sagatradisjonen signaliserer Olavs martyrdød, at kongen kaster fra seg det hedenske sverdet og ber for uvennene sine, riktignok med egen vri: Olav ber Gud hjelpe seg selv!

Snorre gjengir ellers en rekke olavsmirakler og folkelige forestillinger om den hellige kongen, men nedtoner Olavs martyrstatus, kanskje fordi han ikke trodde på den selv? Slik blir Heimskringlas skildring av Olavs kamp på Stiklestad en underlig blanding av det gamle hedenske krigerideal og korsfareridealet fra 1100-tallet, hvor død i kampen mot vantro muslimer sikret umiddelbar ankomst til paradis og himmelsk ære.

Religionsskiftet rundt år 1000 innebar at det hedenske krigeridealet, å dø en ærefull død heller enn å leve med skam, ble byttet med idealet om å dø som martyr til Guds ære. I de eldste liturgiske tekstene nedskrevet i England cirka 1050 skildres det hvordan den martyrkronede kongen syndfri står i himmelen ved Guds domstol, som en norrøn Kristus, eller Hvitekrist som skaldene kalte han.

Olavs død i kontekst

Hvilken av olavsbiografiene som er den mest troverdige, vil også i dag avhenge av fortolkerens blikk. For moderne lesere med lite kunnskap om middelalderens religion og historikere med et materialistisk virkelighetsbilde, blir Olavs kristendom lettvint tolket som falsk fasade og strategisk maktmiddel.

For middelalderens skeptikere, som Snorre, var Olavs hellighet udiskutabel, men årsaken til kongens helgenstatus mer usikker.

Som religionshistoriker mener jeg at Olavs død på Stiklestad må forstås i kontekst av det religiøse klima rundt år 1000 hvor både det hedenske dødsideal og det kristne martyridealet formet forestillingen om kongens død, både for Olav selv, folket og lokale geistlige.

En annen historie er hvordan Olavs helgenstatus i ettertid ble brukt av kongemakt og kirke.

 

LES MER:

«Olav den hellige hadde en rå og voldelig framferd. Det svekker ikke kraften i fortellingen om ham»

Statuer rives. «Bør vi rive Nidarosdomen?» spør Gyrid Gunnes

«Gyrid Gunnes har ikke fått med seg hovedpoenget, nemlig at Olavsøksen er en martyrøks»