Tarald Rasmussen

Professor emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske fakult, UiO

Etter Idar Kjølsviks høystemte forsvar for en kirkelig Olavstradisjon i Vårt Land 13. juli, med henvisning til Stiklestad som Nordens Golgata, var det positivt å lese Erling Rimehaugs nøkterne og samtidig kritiske kommentarer om Olavsarven 22. juli.

Det er mye vi ikke vet om den historiske Olav, men vi vet en god del om hva Olav og fortellingene om ham er blitt brukt til i ettertid. En interessant side av denne saken er historien om hva som skjedde med Olav etter reformasjonen.

Holdt fast ved Olav

Rimehaug berører også dette i sitt innlegg, og skriver: «Reformasjonen så Olav som en katolsk helgen. Han ble kastet ut sammen med de andre. Vi hadde ikke noen Olavsmyte før nasjonale historikere fant ham fram igjen på 1800-tallet. De hadde ikke behov for en helgen. De var nasjonsbyggere.»

Denne sammenfatningen er det grunn til å stille noen spørsmålstegn ved. Det er rett nok at danskene gjorde det de kunne for å undertrykke Olavskulten etter at de hadde tatt makten i Norge i 1537. Men flere norske kirkeledere holdt likevel fast i Olavsarven og framhevet den som en skatt også etter reformasjonen.

Særlig kjent er Absalon Pederssøn Beyer i Bergen. Han hadde studert lenge både i det lutherske København og i Wittenberg, men så likevel ingen grunn til å kaste den hellige Olav på båten etter at han kom hjem. Når Absalon i 1567 skriver om Olavs hår og negler som hadde vokst etter hans død, mener han at dette «uden al tvivl er der for skeet, at Gud baade vil dermed give tilkenne, at St. Oluffs sag, lerdom, bekendelse, krig haver verit ret, oc at Gud vil opvecke hannom til det evige liv, oc give hannom den uforgengelig ærens krone.»

• LES OGSÅ: Statuer rives. «Bør vi rive Nidarosdomen?» spør Gyrid Gunnes

Religiøs helt

På 1800-tallet kom det en ny giv i norsk historieskriving. Hva gjorde historikerne med Olav her? Han ble mer enn en støtte for nasjonsbyggingen. I alle fall for kirkehistorikerne fortsatte han å være en religiøs helt, selv om man ikke lenger la vekt på negler og hår.

Et godt eksempel på dette er professor i kirkehistorie (senere biskop i Oslo) A.C. Bangs to bind om den norske kirkes historie fra 1880-årene. Der skriver Bang svært utførlig om kristningstiden og den tidligste norske kirken, med Olav som den store helten. Reformasjonen omtales derimot kortfattet og med resignasjon: Norge er nå blitt periferi, og det som skjer her er etter Bangs syn ikke særlig spennende.

Protoreformator

Likevel finnes det en trøst. Arven fra Olav gjør at Norge allerede i kristningsperioden hadde oppnådd mye av det som reformasjonen senere brakte til andre land.

Et sentralt punkt både hos Bang og hos andre norske historikere på 1800-tallet var at vi hadde fått kristendommen fra vest, fra De britiske øyer, og ikke fra sør, fra Roma: Det var ikke en pavestyrt kristendom Norge hadde tatt til seg på Olavs tid, men en dynamisk, folkelig kristendom slik man fortsatt kunne finne den i England.

Denne kristendomsformen hadde siden Olavs dager kommet sammen med en sterk kongemakt, der kongen styrte både det politiske og det religiøse. En slik måte å tenke om kongemakten på lå ikke langt unna de tidlige lutheranernes syn på fyrstens makt både over politikk og religion. Norge hadde hatt en kristen konge av denne typen i høymiddelalderen, men mistet ham før reformasjonen.

I en slik fortelling er Olav langt mer enn et bidrag til 1800-tallets nasjonsbygging. Mer treffende er det antagelig å si at han opptrer som en slags protoreformator, en religiøs helt som kan sammenlignes med reformasjonens religiøse helter. Norge var et av de få lutherske landene i nord som manglet egne lutherske helter på 1500-tallet. Da var Olav ingen dårlig erstatning.

LES MER:

«Olav den hellige hadde en rå og voldelig framferd. Det svekker ikke kraften i fortellingen om ham»

Norsk ikonmaler: – Gjennom ikonkunsten kan man få et glimt av det hellige

Nidaros-debatten: «Gunnes åpner for vold i ordets bredeste betydning»