Kirke

Vippepunktet

Ja, vi trenger kritikk av mytene om Olav den hellige.

Av Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i 
Vårt Land

Vippepunktet er der hvor utviklingstrekk over lang tid vipper balansen over fra en tilstand til en annen. Stiklestad var et slikt vippepunkt, og Olav Haraldssons død var loddet som fikk vekten til å vippe over.

Den vanlige myten om Olav den hellige, den mange av oss lærte på skolen den gangen man fortsatt lærte historie, var at Olav innførte kristendommen i Norge. 
I versjonen jeg lærte, framstår Olav som helten som gjorde oss til et kristent land. Senere ble vekten lagt på at han kristnet Norge med sverdet. Dermed ble han en representant for maktkirken som tvang troen på folk.

Fra kirkelig hold har man forsøkt å få fram en annen myte, som bygger på middelalderens Olavsmyte. Der er Olav martyren som dør i kamp for troen. Derfor – sier kirkens folk – er øksene i kirkens våpenskjold ikke krigens våpen, men symbol for den martyr­døden Olav led.

Den seirende troen

Men hvis vi går til historikerne, finner vi ut at det er dårlig dekning for begge mytene. Det var nemlig ikke Olav som brakte kristendommen til Norge. Og han døde ikke i kamp for troen, men for egen makt. På Stiklestad var det trolig like mange kristne på begge­ sider av fronten, og lederne på begge ­sider var døpte.

Olav selv var primsignet allerede som barn, da hele stefarens husholdning sluttet seg til kristendommen på denne måten. ­Senere ble han døpt på vikingtokt i Frankrike. Det skyldtes ikke en ny religiøs overbevisning, men at han gikk i tjeneste hos hertugen av Normandie. Dåpen var en ­lojalitetshandling overfor en kristen fyrste, og det ble markert ved at hertugen var fadder.

Her var Olav i pakt med den vanlige trenden i den norske overklassen rundt årtusenskiftet. Kristendommen var dominerende ute i Europa, og den var på frammarsj. Å bli kristen var å slutte seg til den seirende siden. For stormennene og deres ­krigere var Kvite-Krist en Gud for de sterke.

De svakes tro

Om de var døpt, var det likevel mange av stormennene som holdt seg til de gamle skikkene når de var hjemme­. Å holde de årvisse blot var en forpliktelse som lå på samfunnets lederskikkelser. Det var hva som skulle til for å sikre gode år for bøndene, og det var også hva folk ventet av dem. Det betydde ikke at de hadde forlatt den kristne troen. Her var Olav mer kompromissløs enn forgjengerne.

Hvordan vanlige folk forholdt seg til kristendommen, vet vi svært lite om. Men da Olav 
Haraldsson i 1015 seilte til Norge for å ta kongedømmet med makt, var mange her i landet vel kjent med kristendommen. Prester hadde blitt brakt hit av kongene før ham, misjonærer hadde kommet på egen hånd.

Også kristne træler hadde brakt kristentroen med seg. De hadde en annen versjon: En 
Jesus med omsorg for de små og svake. Hvor mange som hadde­ tatt til seg kristen lære, og hvilken­ versjon, det vet vi lite om. Men et par hundre års kristen påvirkning hadde det vært – noe blant annet steinkors langs kysten vitner om.

En kristen kirke

Det var ikke et misjonstokt Olav la ut på da han stevnet mot Norge for å kreve­ den han mente var hans fedrearv. Det var heller ikke motstand mot kristendommen som lå bak da han vel ti år ­senere måtte rømme fra landet. Det var snarere hans harde metoder og innblanding i stormennenes affærer. De som samlet seg på Stiklestad for å hindre ham i å komme tilbake, var ikke hedninger som ville motsette seg å bli påtvunget kristendommen.

Men det betyr ikke at Olav var uten betydning for å gjøre Norge til et kristent land. Han bidro til å legge kristenretten til grunn for Norges lover. Akkurat hva som skjedde på Mostertinget i 1024, er omdiskutert. Men det fikk folk noen år senere til å si at det var da kristendommen ble innført i landet.

Viktigere var det at Olav satte i gang organiseringen av en kristen kirke i Norge. Denne kirken var det som kristnet folket i ­generasjonene som fulgte.

Vippepunktet

Olavs biskop Grimkjell viste sitt geni da han fikk gjort Olav til martyr og helgen­ rett etter døden på Stiklestad. Men det hadde ikke vært mulig dersom ikke kristendommen allerede gjennom lang tid hadde påvirket og preget det norske­ samfunnet­. At kristendommen kunne seire­ så raskt, var noe historikere tidligere strevde med å forklare­. Men forklaringen kan være så enkel som at dette var noe som hadde utviklet seg over lang tid. Stiklestad var vippe-
punktet.

Bildet av Olav som helgen ble formet med Kristus som forbilde. Middelalderens helgenkonge­ var ikke en mektig kriger, men en ydmyk og barmhjertig far for folket­, og en martyr som ofret seg. Han representerte ikke maktkirken, men en kirke blant og for folket. Det er dette som er kirkens Olavsmyte.

Reformasjonen så Olav som en katolsk helgen. Han ble kastet­ ut sammen med de andre. Vi hadde ikke noen Olavsmyte før nasjonale historikere fant ham fram igjen på 1800-tallet. De hadde ikke bruk for en helgen. De var nasjonsbyggere. Olav den hellige­ ble en representant for den kristne nasjonalismen.

Martyrøkser. Denne makt­orienterte Olavsmyten kan vi gjerne kvitte oss med. Så lenge­ det er den som dominerer i folks bevissthet, vil nok folk se krig­erens økser i kirkens merke, uansett hvor mye kirken sier at det er øksene som drepte martyren.

LES OGSÅ:

• Sankt Hallvard er en langt mer aktuell helgen enn Olav, mener forfatter

• Gyrid Gunnes: Bør vi rive Nidarosdomen?

• Idar Kjølsvik: Gyrid Gunnes har ikke fått med seg hovedpoenget

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke