Var det verdt det, for oss som nå har betalt prisen for å fortelle?

Min reise har vært lang, fra der jeg kom fra, til der jeg er nå. Den har kostet mye. Fra jeg ble født inn i en familie av Jehovas vitner, døpte meg som 17-åring og levde der inne i 35 år, mens jeg gradvis innså at jeg ikke hørte hjemme der. Jeg bevegde meg gradvis ut, gikk stille i dørene, prøvde å finne en vei der jeg kunne beholde kontakt med min familie, men det var vanskelig.

25. oktober 2019 stod jeg for første gang fram med fullt navn i media, jeg havnet på forsiden av Vårt Land. Dette er nå nesten tre år siden. Grunnen var min reaksjon på brevet Jehovas vitner sendte inn til Statsforvalteren, der de, for å beholde statsstøtten, erklærte at familiebånd ikke berøres av en utstøtelse. At familielivet fortsetter akkurat som før. Jeg klarte ikke bite det i meg lenger. Siden den gangen har jeg vært en utstøtt. Kontakten med min nærmeste familie tok slutt, slik jeg alltid visste at den en gang ville gjøre. Prisen for å forlate religionen måtte betales. Spillereglene var gjort klare for meg helt fra jeg var et barn. Alle Jehovas vitner kjenner reglene, fra vi er små barn vet vi at familie er noe vi har på lån, noe som forsvinner om vi blir utstøtt.

Det tok tre år med brevskriving, argumenter og anker inn i forvaltningen. Vi ble etter hvert mange stemmer. En ny lov ble vedtatt i Stortinget. Nå har Statsforvalteren konkludert basert på denne loven, og Barne- og familiedepartementet har avvist Jehovas vitners anke. De får ikke lenger utbetalt cirka 17 millioner skattekroner i året fra deg og meg, på grunn av nettopp deres praksis med utstøtelse av de som forlater troen, og da spesielt det ekstreme mentale presset dette er for barn som vokser opp.