«Ansatte ved NLA Høgskolen stiller seg bak den sterke kritikken av seminaret som Frimodig kirke Bjørgvin og organisasjonen Til Helhet holdt ved NLA Høgskolen.» Slik ytres det i et innlegg publisert i Vårt Land 21. oktober. Innlegget er ikke signert med navnene til de ansatte som stiller seg bak, men med fanen til Utdanningsforbundet og Forskerforbundet.

Som ansatt ved NLA og som medlem av Forskerforbundet må jeg først få si to ting: Jeg stiller meg for det første ikke bak den teksten som står på Verdidebatt, og for det andre har jeg som medlem i Forskerforbundet aldri blitt forespeilet muligheten til å slutte meg til den teksten. Den har med andre ord gått til pressen uten medlemmenes samtykke.

Konfliktlinjer sauses sammen

I utsagnet fra de to fagforbundene sauses flere konfliktlinjer i institusjonen sammen; linjer som av prinsipielle grunner må holdes klart adskilt. Den ene linjen gjelder NLA Høgskolens verdidokumenter og eiernes styringsrett. NLAs verdidokumenter og institusjonelle frihet vil jeg la ligge her. Men det er viktig å understreke at det er her den underliggende frustrasjonen ligger.

Noen opplever NLA som en institusjon som av ideologiske grunner ikke gir sine ansatte den forskningsfriheten akademia krever. Som sagt, jeg vil ikke diskutere ansattes erfaringer på dette feltet, men vil si at min erfaring er at det er full forskningsfrihet. NLA Høgskolen har muligvis noe å arbeide med for å styrke tryggheten hos de ansatte på dette feltet, men det bør være interne prosesser, og ikke offentlig skittentøyvask.

Den ovenstående debatten berører ikke det som jeg ser på som sakens kjerne. Sakens kjerne, slik jeg vurderer den, er at noen ved NLA (studenter og ansatte) er dypt støtt (gjerne med god grunn) av det arrangementet som nylig fant sted. Jeg må ærlig talt innrømme at hvorvidt vi som ansatte ved NLA anser det møtet positivt eller negativt, det er for meg likegyldig. Her må det være rom for å vurdere det ulikt. Det tilhører på den ene side vår private sfære, og på den andre side har vi forskningsmessig og undervisningsmessig frihet til å tilrettelegge også de etiske aspekter ved undervisningen i samsvar med faglighet og ikke ideologi. Derfor blir uttalelsen fra «de ansatte» skivebom.

LES OGSÅ: Enda en NLA-ansatt har sagt opp

Minner om «No platforming»

Det jeg reagerer på er den tilnærmingen til det faktiske møtet som minner meg om studentunionen i Englands politikk, «No platforming», fra 1973, som boikott av ulike stemmer. «No platforming» er undertrykking i akademia. Liknende tendenser har vært tydelige i nyere tid i et venstreorientert akademia, noe det er lett å finne eksempler på fra blant annet USA og Canada, men også i eget land.

Det er derfor oppløftende at rektor Erik Waaler siterer Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen: «For universitetene er meningsbrytning nødvendig for å skaffe ny innsikt. Amerikanske studenter skal ha seg frabedt ubehagelige, politisk ukorrekte og kontroversielle meninger, og krever at universitet skal være såkalte 'safe spaces'. Men hva skal vi med universitet dersom vi ikke tillater meningsbryting? Alle skal kunne ytre seg, men har ikke krav på å stå uimotsagt.»

Stå opp for det frie ord

Her er vi nemlig etter mine begreper ved sakens kjerne. Som høgskole bør vi stå verdimessig opp for det frie ord. Også det som har i seg potensiale til å virke støtende. Ytringsfrihet er retten til å vekke anstøt eller fornærme. Ikke at det å fornærme i seg selv er en rett eller dyd, men det er en forutsetning for det frie ord, at så kan skje.

Den britiske Labour-politikeren, Shami Chakrabarti, sa i en debatt om ytringsfriheten: «Ytringsfriheten ble ikke kjempet frem for at vi skal ha det behagelig, men for at vi skal være frie individer». Det rommer derfor også ytringer á la det som fant sted både fra arrangør og fra Rød Ungdom ved det angjeldende møtet.

Utløsende årsak til den andre konfliktlinjen

Jeg synes reaksjonene på NLA går utover sine proporsjoner i møte med de faktiske forhold, og det virker på meg som om dette møtet bare har vært en utløsende årsak til den andre konfliktlinjen, nemlig NLA Høgskolens verdiforankring og institusjonelle kurs. Den debatten bør som sagt få gå som en ryddig intern prosess, og ikke blandes sammen med det som nå har skjedd med Frimodig kirke og Til Helhet.

Den frittalende og kontroversielle debattanten, Peter Hitchens, påpeker noen interessante mekanismer i det moderne ordskiftet. Et fenomen som har gjort seg tydelig gjeldende i denne saken vi nå står oppe i. Han sier: «Det er ikke interessant hva som faktisk er sagt, men hva folk tror har blitt sagt.» Så legger han til: Vi beveger oss mot «a dictatorship of rage.» Og: «Sensorship is the foundation of tyrrany.»

Når Utdanningsforbundet og Forskerforbundet uttaler seg om mangfold og åpenhet ved NLA, bør de i fremste rekke ta høyde for å forsvare det frie ord.

Avgjørende forsvar for mangfold

Som lærerutdanningsinstitusjon er det avgjørende at vi er i stand til å forsvare mangfold og kunne utdanne kommende lærere til å forvalte mangfold i et klasserom på en god måte. Elever i den norske skolen kommer fra mange ulike sammenhenger, hjem og miljø. Skolen er en fellesskapsarena der ytringer, synspunkter og meninger må få eksistere side om side. Det som må være nøkkelen til godt fellesskap er ikke enighet, men respekt og fravær av nedsettende karakteristikker. Kan ikke Høgskolen tåle slikt uenighetsfellesskap, da lover det mindre godt for fremtiden. Utspillet fra «de ansatte» opplever jeg som et utidig angrep på mangfold, ikke et forsvar for den åpenheten de påstår seg å representere.

Dag Øivind Østereng

Ansatt ved NLA Høgskolen

LES OGSÅ: NÅ vil rektor vurdere skolens utleiepraksis

LES OGSÅ: «Eks-homofil« skal «hjelpe» folk vekk fra homofil praksis

LES OGSÅ: Frank Rossavik rydder i villniset rundt ytringsfriheten