To konkretiseringer av strukturell rasisme
RASISME: Strukturell rasisme kan ofte oppfattes som noe uhåndgripelig og overveldende, men begrepet dekker en rekke mekanismer som vanlige, hvite folk som gjerne vil være antirasister, ikke ser så lett.
BLACK LIVES MATTER: Demonstrastanter markerer støtte for Black Lives Matter-bevegelsen etter politidrapet på George Floyd i USA. Det er mye å lære av antirasismen som har fått et oppsving de siste årene, skriver Lars Åsmund Laird Iversen.
Stian Lysberg Solum
«Norge er ikke et strukturelt rasistisk land» skriver Almir Martin, styremedlem av Senterpartiet på Grünerløkka i Oslo. I sitt innlegg i Vårt Land skiller han mellom beskrivelser av Norge som et sted der rasisme finner sted, og Norge som et strukturelt rasistisk land. Det siste ser han som en skadelig overdrivelse som gjør integreringsarbeid vanskeligere.
Etter drapet på George Floyd i USA i 2020 vokste bevegelsen Black Lives Matter (BLM) raskt, og fikk også gjenklang i Norge. Nye (og ikke så nye, men nye for mange velmenende hvite som meg) stemmer fra rasialiserte og minoriserte grupper fortalte om sine erfaringer med rasisme. Samtidig ble mange kjent med et nytt språk om rasisme. Her var det tydelig at jeg hadde sovet i timen og blitt middelaldrende mann før jeg våknet. Derfor var Martins tanker gjenkjennelige.
Gjenkjennelsen gjør at mine levde erfaringer kanskje også er nyttig, i en tekst rettet til alle som ikke vil være rasister, men som ikke er fortrolig med «den nye antirasismen». Jeg tenker at strukturell rasisme ikke trenger å bli forstått som noe handlingslammende, diffust og altomsluttende. Tvert imot er strukturer noe som kan endres ved hjelp av politikk. Det er faktisk vel så håndgripelig som holdninger og verdier.
Bestill abonnement her
KJØP
