Ida Pettersen Sandvik

BA i praktisk teologi og ledelse ved NLA i Bergen

Det brenner i Moria-leiren, og det ropes om hjelp som aldri før. Alle mann på ballen nå, venner, familie, kjendiser, influencere, kolleger, alle mann på ballen nå. Vi går på barrikadene for å hente flere enn 50 til vårt store, trygge land. Riktig nok den moderne form for barrikade. Sosiale medier (SoMe); Instagram, Facebook, Twitter og TikTok oversvømmes av politisk engasjement. 9. september kunne jeg telle at minst annenhver, om ikke tre av fire «instastories» var et rop om hjelp til Moria, min egen story inkludert.

Noe i meg blir rørt over hvor mange hjertevarme mennesker som kjemper de svakes sak, kjemper for mer godhet og varme i verden. Likevel er det noe i meg som rister på hodet, og det er ikke første gang.

Før var SoMe et fristed for ungdom

Misforstå meg rett, som sagt gråter mitt hjerte over barna i Moria som trenger Norge, den kampen skal ikke ta slutt. Men skal den tas over SoMe? Jeg er fullt klar over at SoMe er for mange det eneste stedet de kan være politisk aktiv, fronte sine meninger og hjelpe samfunnet, men jeg vil likevel stille spørsmålet. Kanskje vi ikke skal ta alle våre kamper på den moderne barrikaden?

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble Facebook lansert. Det var et fristed fra skole og voksne. Vi brukte det uhemmet og uforskammet, skrev statusoppdatering flere ganger daglig og chattet på hverandres vegg. Litt senere kom Instagram. På samme måte ble den brukt som et fristed for ungdom, hvor vi kunne utfolde oss i vår egen personlighet.

Resten av regla kan dere: Snapchat, Vine, Twitter, TikTok. Det som var vårt fristed, har nå blitt arena for det politisk korrekte engasjementet. Tåler eller skal ungdommen tåle dette?

LES OGSÅ: Over 60.000 ber Norge hente flere fra Moria: – Et folkelig engasjement, sier Knut Vollebæk

Hvor mye tåler vi av elendighet og katastrofer?

Overalt hvor vi er, i virkelig eller digital verden, blir vi eksponert for store, eksistensielle katastrofer. Jeg kan ikke lenger velge min tid for nyheter, jeg møter de vel så mye utenfor nettavis og overskrifter. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er et sitat av Arnulf Øverland som har florert den siste tiden. Men er det ikke nettopp det vi må, vi må overalt hvor vi går tåle de katastrofale nyhetene, uten at vi egentlig kan forstå dem. Vi skal ikke slutte å engasjere oss mot urettferdighet og for en bedre verden, men er vi så hardhudete at vi tåler det i alle deler av livet?

Det som aller først provoserte meg i denne saken, var på lørdagskvelden. Vi satt med pizza og brus, klare for å feire helg etter en lang arbeidsuke og skulle heie på egne favoritter i familieprogrammet Skal vi danse. Mot slutten av del 1 i programmet, før nyhetene og været, ser vi at programlederne begynner å kommunisere med nyhetsankeret over skjerm. De spør hva skjer hos dere i kveld? Nyhetsankeret ramser opp overskriftene for nyhetene vi kan vente oss fem minutter senere. Vi skjønner at det gjøres i håp om at seerne ikke skifter kanal i pausen, men jeg må stille spørsmålet: sømmer det seg? Kan vi godta at forferdelige nyheter blir formidlet som underholdning i beste sendetid til glitrende programledere og diskokuler?

LES OGSÅ: Erna Solberg ba nordmenn lære av Holocaust - havnet i ordutveksling om Sian på Twitter

Vi trenger å puste, men finner ikke rom for ventilering

Jeg synes det blir grotesk, i verste ytterste grad minner det meg om filmen Hunger Games. Vi skal ikke fortrenge virkeligheten utenfor vår komfortable boble i Norge. Men, for det første er dette den verste formen for tabloid nyhetsreklame jeg har vært vitne til - og, skal vi ikke få lov til å tre ut av elendigheten for en liten stund for å kjenne at vi puster i oss selv? Vi lever nemlig ikke kun for medlidenhet, vi trenger også et fristed. Med retningen verden beveger seg i dag, ser det ut til at det eneste underholdende fristedet er en god gammeldags bok.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å engasjere oss i SoMe, eller skru av TVen når nyhetene kommer. Jeg sier at alle mennesker tåler kun en viss mengde elendighet. Jeg tror vi kan bikke en grense fra der vi kjenner at hjertet brenner for en sak, til der oversvømmelsen av elendighet og håpløsheten gjør oss lammet og tiltaksløse.

Er det denne verden vi ser, den voksende deprimerte delen av vår verden? Vi proppes med inntrykk, men finner ikke rom for ventilering.

LES MER:

Svein Tindberg med dikt om Moria: «Menneskeligheten brant opp»

Eldre engelsk ektepar sprer glede og Guds ord på Instagram - nærmer seg en halv million følgere

«Når Normisjon sender en Instagram-profil til Bangladesh, ofrer de budskapet på oppmerksomhetens alter»