Skal fotballgalskapen ingen ende få?

I disse fotballtider er det ikke populært å strø om seg med meninger som følger, men jeg gjør det likevel: Det er flott at barn og unge liker å være fysisk aktive, for eksempel - med fotballen. Det er også flott at voksne menn som kan bevege seg ute ikke bruker det meste av fritiden i horisontal stilling på sofaen eller stirrende på en pc-/tv-skjerm, men gir kroppen noen fysiske utfordringer nå og da, gjerne med en fotball.

Men - organisert fotballspill, og annen organisert idrett, er en uting. Se bare på barnefotballen! Den skaper tvang, forventningspress og stress hos barn. Den stjeler dyrebar foreldretid (noen skal hit, noen dit), hindrer deltakelse i familiesammenkomster, stresser foreldre, frustrerer foreldre (mitt barn må bli flink, flinkere, flinkest!) og stjeler helgesamvær med familien. Verken barn eller voksne får nødvendig hvile, og i tillegg til at dette skaper slitasje i familiene, kan tidsklemma også føre til psykiske problemer. Og når de voksne (lederne) alltid skal organisere hva barna skal tenke og gjøre, mister barna evnen til å utvikle egen kreativitet. En del barn får heller ikke tid eller overskudd nok til skolearbeidet; de sliter, både i skoletid og "fri"-tid.

Derfor: Den organiserte barneidretten, hva den har utviklet seg til å være nå, bør opphøre. Selv om aktivitetsnivået fungerer aldeles utmerket for noen, er tapet langt større enn vinningen, for de fleste. Svært mange barn blir narret til å tro at å bli "proff fotballspiller" eller "stjerne på ski", er det høyeste man kan oppnå i livet. Barn fortjener bedre. Foreldre bør ta tilbake bestemmelsen over egen og barnas fritid og la barna utvikle sine naturlige egenskaper og uten press.