Rett til barn

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.

Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.

Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.