Religionshat
Det kristne hatet mot muslimer lever i beste velgående. I noen kristne miljøer lever forestillinger om at islam er inspirert av Satan og at palestinernes kamp står i veien for å realisere guds vilje.
I det siste har den ekstreme varianten av religionshat som Den islamske staten representerer, stått i fokus. IS driver regulær religionskrig mot dem som ikke aksepterer islam eller ikke deler deres tolkning av islam.
Selv om IS' brutalitet etter hvert er godt dokumentert, er ikke brutaliteten eksepsjonell historisk sett. I Det gamle testamente finner vi eksempler på tilsvarende brutalitet, uten at tekstene skal forstås som beskrivelser av virkelige hendelser. Men framstillingen har inspirert kristne til overgrep mot annerledes troende. Overgrep som ikke står det minste tilbake for IS' voldtekter, slavesalg og halshugginger.
Hat mot andre religioner og deres tilhengere finnes imidlertid i mange varianter. Religioner kan også begrunne og fremme hat mot andre på et annet grunnlag enn deres livssyn. Det kan være fordi de representerer avvik fra spesielle normer (for eksempel homoseksualitet) eller fordi de står i veien for guddommelige planer (for eksempel palestinerne).
I dag kan det se ut som om det kristne religionshatet mot andre er redusert. Vi ser jo ikke kjetterbål, korstog eller tortur i den kristne gudens navn. Men selv om hatet nok er marginalisert, i alle fall når det gjelder praktiske uttrykk, er det ikke borte.
Det kan vi finne dagsferske eksempler på. For kort tid siden ble det publisert en kronikk i Dagen hvor forfatteren tok til orde for etnisk rensing av palestinerne. Premissene er at palestinernes kamp for sine rettigheter står i strid med kronikkforfatterens forestillinger om hvem som er guds utvalgte folk og hvem som står i veien for å realisere guds vilje. Altså må de bort.
Selv om Dagens redaktør tok et oppgjør med denne tenkemåten, er ikke forfatteren alene om å hate palestinerne på religiøst grunnlag. Dette hatet blir hos mange forsterket av at de fleste palestinerne er muslimer. For hat mot islam er utbredt. I noen kristne miljøer lever forestillinger om islam som inspirert av Satan, og muslimenes forventede frelser i endetiden, al-Mahdi, blir sett som Anti-Krist. Vi hører at Bibelen forteller om den levende allmektige gud som skapte hele universet, og at mennesket og alt det som er til i dette univers, hører denne guden til. Men så er altså Koranen skrevet av et menneske som er inspirert av djevelen, den onde fyrste selv, den kristne gudens fiende nummer én.
Slike innlegg finnes på ulike nettsteder, på Facebook og også på et seriøst debattsted som Vårt Lands verdidebatt.no. At alle muslimer via Koranen er inspirert av djevelen, er omtrent det samme som å si at de er djeveldyrkere. I motsetning til de sanne troende som tilber den ekte gud. Hvilken grotesk arroganse og hvilket primitivt hat overfor annerledes troende som ligger i dette, er opplagt for de fleste.
Denne utgjør en deskriptiv ekstrem forståelse av virkeligheten. For selvsagt har vi ikke noe rasjonelt eller annet holdbart grunnlag for å si at Koranen er mer inspirert av en eller annen djevel enn Bibelen eller andre «hellige» tekster er det. Og selvsagt har ingen gud gitt et bestemt territorium til en utvalgt folkegruppe. Og når det trekkes normativt ekstreme konklusjoner, når man går fra et ekstremt er til et bør som strider mot menneskerettighetene – som når man sier at palestinerne må renses ut av Israel, at muslimer ikke bør slippe inn i Norge eller må få sin religionsfrihet innskrenket – er ikke dette bare småmorsomme, marginale utsagn. Da spiller disse kristnes hat mot andre på lag med og legitimerer politiske krefter som nettopp vil frata andre – i hovedsak muslimer i dag – deres grunnleggende rettigheter.
Disse haterne på kristent grunnlag er et element i den sionistiske alliansen som hindrer fred i Palestina-konflikten, og de er et sentralt element i den islamofobe motstanden mot islam og muslimer i Norge.
At fanatiske religiøse med ulikt ståsted hater hverandre, er ikke noe nytt. Det skal heller ikke underslås at ikke-religiøse har utvist hat mot religiøse mennesker. Vi vet det har blitt begått overgrep mot troende i sekulære ideologiers navn. Slikt religionshat er ikke mindre ekstremt enn hat mellom religioner.
Kanskje kan dette hatet reduseres ved å øke forståelsen og respekten for retten til å ha en annen tro, uten at vi dermed er forpliktet til å respektere det folk tror på. Behovet for toleranse er fortsatt stort.
Lars Gule