Også Norge har opplevd en rekke kirkebranner gjennom årene, noe som har blitt møtt med et sterkt engasjement i bygdene og småbyene for å gjenreise den ødelagte kirken.

Ifølge Kristin B. Aavitsland, professor i kirke- og kulturhistorie ved MF Vitenskapelig Høyskole, dreier engasjementet rundt kirkebyggene seg om mer enn bare byggets estetiske og historiske verdi.

– I Norge er kirkebygget et veldig sterkt identitetsbærende byggverk som artikulerer karakteren til et sted. Tar man kirken vekk, etterlates et gapende hull, sier hun.

LES MER: Når folkekirken forsvinner

Stor betydning

Ifølge Aavitsland er kirkebyggets betydning større de fleste andre typer bygg. Årsaken er at kirkebygget fra utgangspunktet er konstruert med en symbolsk hensikt.

For eksempel ble ikke middelalderens kirker bygget for å være forsamlingslokaler, men for å overskride virkeligheten gjennom å være Guds hus.

– At kirkebygget allerede i utgangspunktet fikk en symbolsk struktur gjør at man automatisk gir det en stor, symbolsk betydning, sier hun.

Identitetsbærer

Mennesker knytter ofte identiteten til både konstruerte og naturgitte omgivelser, forklarer hun. På denne måten er arkitektur generelt, og kirkebygget spesielt, en form for materiell manifestasjon av identitet.

– Samtidig sprenger bygget en slik definisjon – ett bygg rommer nemlig et stort mangfold av identiteter. Det er derfor vi blir så engasjert, sier hun.

I Norge finnes det flere eksempler på at kirkebranner skaper et sterkt engasjement for gjenoppbygging. I 2010 ble Kopervik kirke totalskadet i brann, bare syv år senere var den nye kirken vigslet.

– Kirken er ofte det eldste bygget som finnes på et sted. Derfor er den bærer av en utrolig viktig kulturarv, sier hun.

Nasjonal fortelling

Kirkene har flere ganger blitt brukt for å skape en felles nasjonal identitet. Blant annet var de viktige under oppbyggingen av den nasjonale, norske fortellingen på slutten av 1800- tallet og første halvdel av 1900-tallet. Den forfalne Nidarosdomen ble for eksempel gjenoppbygget i denne perioden, etter å ha vært vanskjøttet siden brannene på begynnelsen av 1700-tallet.

I Norge hadde man et veldig behov for å knytte båndene tilbake til norsk historie før Kalmarunionen og dansketiden.

– Derfor ble Nidarosdomen en kroningskirke, og et symbol for det nye konstitusjonelle monarkiet. Først for felleskongen for Norge og Sverige, så for den norske, sier Aavitsland.

En trygg havn

Den avdøde sosiologen Zygmunt Bauman hevdet at dagens samfunn blant annet var preget av hyppig og flyktige forandringer. I en slik tid tro Aavitsland at kirkene for mange blir faste holdepunkter i hverdagen.

– Vi kan betrakte disse historiske byggverkene som punkter med konsentrert mening.

Hun advarer mot å henfalle til nostalgi ved å skape et forenklet og litt romantisk bilde av fortiden.

– Samtidig har vi bruk for dette, fordi i vår flyktige tid trenger vi holdepunkter. En av måtene vi gjør dette på, er ved å holde fast i disse byggene, sier hun.