Påske med alle sanser

Syn, hørsel, smak, følelse og lukt er nært forbundet med en sanselighet som knytter oss til livet selv, til opplevelsen av å være kropp, til å leve nært andre. Å være menneske er å sanse med hele seg.

En slik forståelse av livets sanselighet er noe kristendommen deler med den jødiske tradisjonen. Her går ikke Gud går utenom det materielle eller det skapte når han gir seg tilkjenne, derimot formes materien og historien slik at Gud kan anes og la seg finne i historiske handlinger. Oppvekkelse av døde og en livssyklus som vekslet mellom fødsel, død og ny fødsel kjente mennesker godt til gjennom antikkens mysteriereligioner.

Men en oppstandelse slik som den tidlige kristne kirken hevdet hadde skjedd med Jesus fra Nasaret, det var noe radikalt annerledes. Og derfor var det av grunnleggende betydning for forfatterne av Det nye testamente å knytte oppstandelsen til smak, lukt, syn, hørsel og følelse. Sansene verken underslås eller nedvurderes. Jesus spiser, han puster på dem, snakker med dem, lar seg se og berøres. For at mennesker skal kunne komme til en ny og grensesprengende erkjennelse av at Jesus virkelig er oppstått fra døden strekkes sansene til sitt ytterste, til bristepunktet. Faktisk er det Johannesevangeliet som holder denne “kroppsliggjorte erkjennelsen” fram tydeligst. Egentlig er det ikke underlig, for forfatteren vil holde fram at i fødsel, i levende live, som død og oppstanden er Jesus den sansbare Gud, den kroppsliggjorte Gud.