Ødeleggende for kampen mot doping
LANGRENN: At Therese Johaug skulle være en Jeanne d’Arc for vår tid, slik Håvard Nyhus skriver i Vårt Land, er tankespinn.
Som utdannet historiker har jeg gjennom alle årene i jobben som sportskommentator, bevisst prøvd å kutte ut historiske sammenligninger i kommentarene mine. Der det ofte er viktig som kommentator å sette hendelser inn i en historisk sammenheng, gjelder det å være varsom med å kle nye mennesker og hendelser i historiens brukte plagg.
Therese Johaug er ingen Jeanne d’Arc
Annonse
Kanskje lærte jeg noe om den forskjellen allerede i studietida da jeg var i Spania og dekket fotball-VM 1982 for Vårt Land. Derfra skrev jeg heftig at oppgjøret mellom Tyskland og Østerrike var som «Anschluss»; altså det liksomangrepet østerrikeren Adolf Hitler som tysk diktator gjennomførte på sitt hjemland i 1938 for å forene nazister i begge land. Joda; denne VM-kampen var skammelig. Begge lagene gikk videre med uavgjort, og ingen av spillerne la et eneste minutt skjul på at nettopp 0 - 0 kom til å bli sluttresultatet. Men selv den mest stinkende, urettferdige fotballkampen kan aldri sammenlignes med opptakten til en krig. Noe daværende Vårt Land-redaktør Thor Bjarne Bore gjorde meg tydelig oppmerksom på.
La også meg derfor være tydelig: Therese Johaug er ingen Jeanne d’Arc for vår tid, slik Håvard Nyhus nå skriver i Vårt Land 11. desember. Det er tankespinn. Den originale skribenten Nyhus er ofte svært flink til det, men denne gangen er tankene uvanlig og overraskende stygge. De kommer med en tilgjort forakt for det menneskelige som trenger en verdidebatt: For hvilke sportshelter ønsker vi?
Uaktsomt brudd på dopingreglene
Nyhus sender den dømte Therese Johaug ut på en tenkt reise «fra selvrettferdighet til botferdighet», og sammenligner tårene hennes med Renee Jeanne Falconetti som Jeanne d’Arc i filmen fra 1928. Med all respekt for den kulturelle dybden i Vårt Lands lesermasse, er jeg ikke helt sikker på at det var akkurat denne filmen leserne først tenkte på da de så hvordan Therese gråt den gangen. Kanskje så de heller en knust jente som bare var fortvilet fordi hun ikke hadde gjort det hun ble beskyldt for? Kanskje syntes de til og med synd på henne?
Medfølelse kan ikke styre idrettens juridiske vern mot doping. Slik var det aldri noen tvil om at Therese Johaug måtte straffes fordi hun var uaktsom den augustdagen i 2016 da hun åpnet pakken med leppesalven. Den uaktsomheten var et brudd på dopingreglene. Men det var ikke doping; altså en bevisst svindel.
Therese var både redd og dum da hun ikke umiddelbart tok inn over seg det ansvaret som skiheltene selv har ifølge dopingreglene. Men det gjør henne fortsatt ikke til noen doper.
Esten O. Sæther
Kalde juridiske fakta
Hadde Håvard Nyhus vært historiker; eller i det minste vært opptatt av å sette Johaugs sak inn i en historisk antidoping-sammenheng, ville han lett funnet ut at dette ikke er ordkløveri: derimot en internasjonal idrettspolitisk dragkamp. Det er jo ikke jeg som driver med «språklig ingeniørkunst» ved å holde fast på forskjellen mellom juks og regelbrudd. Dette er en virkelig avgjørende juridisk skillelinje i dommene fra Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS), og skillet er en kampsak for alle de vestlige, uavhengige antidopingbyråene. Disse uavhengige dopingjegerne kjemper nå mot sjefene i den internasjonale olympiske komite (IOC) og andre idrettsledere som vil styre kampen mot doping etter egen lommebok. Det er disse tvilsomme kreftene Håvard Nyhus uvitende heier fram. For å få til et bedre vern mot svindel, er det altså avgjørende å kunne forstå forskjellen mellom de virkelige svindlere og de som ubevisst eller slumsete bryter dopingreglene.
Sånt er kalde juridiske og politiske fakta. De er viktige nok. I hvert fall håper jeg det. Jeg har tross alt brukt mesteparten av det 45 år lange yrkeslivet mitt til å stå opp mot både norsk og utenlandsk dopingsvindel.
Annonse
Hun har ingen «skamskyld»
Men jeg håper også at jeg i alle disse årene har brukt pennen min til å skrive om betydningen av menneskeverd; det å forsvare de verdiene som tar vare på den enkelte og fellesskapene våre. Da må også Therese Johaug få lov til å bli sett som den hun er, strippet for all suksessen og alle medaljene. Altså ikke bare som en «bærer av nasjonale dyder og nordisk skjønnhet» i en kvasikulturell tekst om religion og langrennssport; men som en ganske vanlig jente og skiløper.
Ja, Therese var både redd og dum da hun ikke umiddelbart tok inn over seg det ansvaret som skiheltene selv har ifølge dopingreglene. Men det gjør henne fortsatt ikke til noen doper.
Therese Johaug er aldri blitt beskyldt for doping av noen norsk eller internasjonal idrettsdomstol, og altså heller ikke dømt for det. Hun har ingen «skamskyld»; et etisk begrep Vårt Lands lesere nok forstår mer av enn henvisningen til en fransk kultfilm.
Ødelegger kampen mot doping
Når kommentatorer som Håvard Nyhus hopper over slike avgjørende fakta og fortsatt krever at hun gjør bot for synder hun ikke har begått, ødelegger deres kunnskapsløshet den felles kampen mot doping. Men mest ødelegger den enkeltmennesker som på nytt får usanne anklager mot seg.
I dette tilfellet er det en helt unødvendig forakt. Ikke mot en sagnomspunnet historisk figur; men mot en ganske vanlig skiløper.
