En Jeanne d’Arc for vår tid

LANGRENN. Ingen annen idrettsgren er tettere sammenvevd med nasjonens mytologier enn denne. Helt siden Hallgeir Brenden vant sin seire i ensomhet - «som en bedende lutheraner omgitt av snøtunge graner» - og enda før det.

På grunn av dette blir avsløringer om juks og uregelmessigheter i langrennssporten oppfattet som noe langt mer enn avsløringer om juks og uregelmessigheter. De blir oppfattet som trusler mot den nasjonale selvbildet.

Tre eksempler kan nevnes: Da Therese Johaug avla positiv dopingprøve; da Petter Northug ble tatt for å kjøre i «over 200 kilometer i timen»; og da TV 2-programmet «Rikets tilstand» stilte kjetterske spørsmål ved triumfene til det norske langrennslaget.

Beredskapstroppen

I alle tilfeller var responsen fra et samlet norsk «kriseråd» rask. Ikke før var nyhetene ute, så var de tatt hånd om av akutt-tjenesten. Forklart, fortolket og reforhandlet i tråd med gjeldende «teologi» – altså regler for hvordan det nasjonale selvbildet best ivaretas.

[  Ber om hjelp til slitne pårørende ]

Jeg ta det i tur og orden. I TV 2 sitt tilfelle måtte først programskaper Gerhard Helskog gjøre avbikt og offentlig bekjenne sine synder. Deretter måtte også kanalens keiser (Kåre Valebrokk) ut på kanossagang før viljen til bot og bedring var tilstrekkelig demonstrert. «Vi beklager dypt. Vi kan ha skadet ryktet til norsk idrett», uttalte en uvanlig spak Valebrokk.

Dermed var synden deponert der den hørte hjemme, og Langrenns-Norge sto igjen fritt til å kaste den første stein.

Brøt på dypt vann

Også i Northugs tilfelle startet det med skriftemålet. Eller iallfall forestillingen om det. I en nøye regissert pressekonferanse la First House frem fortellingen om en forhenværende skistjerne som i tomheten etterpå var blitt «narkoman». Og vipps forsvant de kritiske spørsmålene.

Som for eksempel: Kunne det være at Northug kjører fort og ruser seg er fordi han … vel, liker det? At han velger å forfølge disse lystene – ikke fordi han er retningsløs og rådvill – men fordi han synes det er gøy?

Johaugs syndsbekjennelse ville hatt liten effekt om den ikke var visuelt understreket. I dette tilfellet i form av bilder som ga assosiasjoner til Jeanne d’Arc-filmatiseringen fra 1928.

—  Håvard Nyhus

Men banale og trivielle forklaringer som dette var det ingen appetitt på. Som i tilfellet Palme, kunne ikke svarene bryte på så grunt vann.

I stedet gjorde beredskapstjenesten for krisesaker i skisporten det den pleier å gjøre: Den påkalte restene av et religiøst språk og satte råkjøringen inn i et skript etter bibelsk forelegg: Northug-saken var ikke en sak om et simpelt lovbrudd, men om en bortkommen sønn som hadde nådd bunnen, og nå var klar til å gjøre vendereis.

Nå gjensto et par kapitler om bot, soning og vekst – før avslutningen med gjøkalven.

Så fikk det være opp til sponsorene om de ville hoppe av nå, eller bli med på oppturen.

Gode råd er dyre

Da Therese Johaug testet positivt på clostebol i 2016, ble nasjonens beredskapsnivå stilt på en enda større prøve. Selve innbegrepet på nasjonale dyder og nordisk skjønnhet var tatt i doping – nå var gode råd dyre. Oppdraget var klart: Hvordan forstå og fortolke det ulykksalige slik at arverekken består, og den påtroppende Dronningen (etter Marit Bjørgen) fremdeles kan bestige tronen?

Fire år senere er det klart at oppdraget lyktes, symbolisert ved at Johaug sist uke fikk Egebergs Ærespris, norsk idretts høyeste utmerkelse. Veien dit er verdt å se nærmere på.

Første skritt var å vinne kampen om språket. Fra ledelsen i skiforbundet gikk det ut et bud om å kalle det inntrufne for et «brudd på dopingreglementet» slik at d-ordet («doping») aldri ble stående å skinne for seg selv. Som et ekko av Pauli ord om «usigelige ord som et menneske ikke har lov å uttale» (2 Kor 12,4).

Lengst i denne ingeniørkunsten gikk Dagbladets Esten O. Sæther, som fire år senere fremdeles holder fast ved at Johaug «er faktisk aldri blitt dømt for å dope seg»; hun er bare «dømt for brudd på dopingreglene». Så får det være opp til leseren å vurdere hvor avgjørende den distinksjonen er.

Bildets triumf over ordene

Da er nok endringen hos hovedpersonen langt viktigere, som kan betegnes som en reise fra selvrettferdig til botferdig. Fra først å legge hele ansvaret på legen (som ble ofret på uaktsomhetens alter) og insistere på «null skyld», gikk Johaug året etter over til å erkjenne sin egen delaktighet: «I ettertid ser jeg jo at det til syvende og sist er mitt personlige ansvar» (november, 2017).

Men Johaugs Via Doloraso ville hatt liten effekt om den ikke var visuelt understreket. I dette tilfellet i form av bildene fra en tårevåt pressekonferanse som siden ble definerende for hele dekningen, og som for Morgenbladets utsendte ga assosiasjoner til hovedrolleinnehaver Renée Jeanne Falconetti i Jeanne d’Arc-filmatiseringen fra 1928.

Jeg våger påstanden: uten disse bildene, intet Johaug-comeback. Det var her fortellingen om skidronningen ble lappet sammen igjen. Ikke med usigelige ord og ordkløveri om hva som konstituerer «doping», men i bildene av en detronisert utøver som finner kimen til salighet og frelse i straffen hun blir tildelt.

[ Norge - et dehumaniseringens rike? ]