Normisjon etter statskirkens slutt

Debatten etter vedtaket om sentralisering av trossamfunnsregisteret på generalforsamlingen i Normisjon i januar 2024, har synliggjort et behov for en bredere refleksjon om hvordan vi skal forstå relasjonene mellom Den norske kirke (DNK) og de frivillige organisasjonene i kirken generelt, og Normisjon spesielt. Skal det som skjer forstås som et brudd mellom Normisjon og DNK? Eller er det slik at betydningen av sentralisering av trossamfunnsregisteret ikke må overdrives, som Harald Hegstad (VL.no 19.01.2024) fremholder? Det store problemet ifølge ham er ikke primært opprettelsen av et sentralt trossamfunnsregister, men hvordan en kirkelig skal forstå de menighetene som har vokst frem de siste årene i rammen av Normisjon.

I den faglige refleksjonen om slike spørsmål ligger det nær å ta utgangspunkt, som Hegstad gjør, i de organisasjonsmessige og sosiologiske utviklingstrekkene både i DNK og i Normisjon. Dette er riktig og viktig, men allikevel ikke hele bildet. Forståelsen av relasjonene mellom DNK og Normisjon må etter min mening også sees i lys av de grunnleggende politiske og juridiske endringer innenfor tros- og livssynsfeltet de senere årene, spesielt knyttet til opphevelsen av statsreligionen (2012), etablering av DNK som et eget rettssubjekt utenfor staten (2017) og ny tros- og livssynssamfunnslov (2020). Dette har medført helt nye premisser innenfor tros- og livssynsfeltet, ikke bare for DNK og dens relasjon til staten, men også for dens relasjoner til de frivillige kristelige organisasjonene.

Frihetsrom i statskirken