Nietzsches verden

Friedrich Nietzsche (1844-1900) hadde en sensitivitet som satte ham i stand til å se og forstå det som få andre så og forstod av tendenser i samtiden. En idéhistorisk utvikling som startet ved middelalderens utgang på 1300-tallet var i ferd med å nå sin fulle modning, og resultatet var den erkjennelse som Nietzsche så smertelig tok inn over seg, nemlig at Gud var død.

Med Guds død tenker Nietzsche på at kristendommen ikke lenger har noen som helst relevans for det moderne menneske. Blant kunstnere og intellektuelle hadde det lenge vært en reaksjon mot det som vi kan kalle for kulturell eller ”ideologisk” kristendom, en ideologi som nok hadde et ytre ferniss som kunne minne om kristendom, men som hadde mistet den åndelige vitaliteten eller livsformende kraft.

Kristendommen var fundamentet som samfunnet var bygget på, og formelt satte dette sitt preg på dets institusjoner. Vår grunnlov av 1814 slår fast at den evangelisk lutherske religion er statens offentlige religion, og vi må anta at grunnlovsfedrene hadde en intensjon om at dette skulle være et reelt fundament for samfunnet. Men utover på 1800-tallet ble det mer og mer tydelig, også i Norge, som nok en stund hadde vært utenfor idéstrømningene i Europa, at kristendommen mer fungerte som en konserverende ideologi enn som en livsformende tro, i alle fall hos den borgerlige samfunnseliten.