Inger Marie Lid, Professor

VID vitenskapelige høyskole

Anna Rebecca Solevåg

Professor, VID vitenskapelige høyskole

Folkehelseinstituttet viser i sitt notat fra 5. mai hvordan de inngripende tiltakene som ble iverksatt 12. mars har gått ut over menneskerettighetene i Norge. I oversikten nevner de spesielt innskrenkninger i tros- og livssynsfriheten, som forbud mot gjennomføring av gudstjenester og religiøse møter og begrensninger, og detaljerte krav til hvordan praksiser som dåp og begravelser kan foregå.

Oversikten bidrar dermed til å skape en bevissthet om at religionsfrihet ikke kan reduseres til en individuell rettighet til trosfrihet, men at tro og livssyn også handler om muligheter til å delta i fellesskap og praksiser. Stengingen av kirker og andre forsamlingslokaler går ut over religionsfriheten fordi mangel på tilgjengelighet til religiøs deltakelse og praksis kan være brudd på retten til religionsfrihet. Dette er en viktig klargjøring å ha med seg når disse nå skal åpne igjen.

Hvordan det kjennes å være forhindret

Mange har kjent på savnet av gudstjenesten og kirkerommet som felles møtested for å dele en religiøs praksis. Dette er en viktig felles erkjennelse som kan hjelpe til å bedre forstå det savnet mange som hindres i deltakelse på grunn av barrierer erfarer. Trapper inn til kirkerommet, mangel på tilrettelagt toalett, trange ganger og trapper til rom hvor aktiviteter finner sted hindrer både barn, unge, voksne og gamle i å ta del i religiøse fellesskap på like vilkår. Dette savnet er ikke mindre enn det savnet etter deltakelse i fellesskap så mange har kjent på disse ukene. Nå kan tiden være inne til å gjøre noe med denne situasjonen fordi vi har fått innsikt i hvordan det kjennes å være forhindret fra å kunne ta del i kirkefellesskapene.

Vi har også i denne perioden fått lære noe om universell utforming og tilgjengelighet. Paradoksalt nok har den manglende fysiske tilgjengelighet til selve kirkerommene gitt en digital tilgjengelighet til gudstjeneste, salmer, bønn og preken. Flere har opplevd at den digitale tilgjengeligheten gir en bedre mulighet til å ta del i gudstjenesten. Dersom salmene er kunngjort på forhånd, kan den enkelte laste disse ned fra internett og synge seg gjennom salmene før gudstjenesten. Man kan også lett få tilgang til stor skrift ved å laste dem ned til nettbrettet i forkant av gudstjenesten.

LES OGSÅ: Tror nettkirke kan gjøre kirken mer liberal

Nettkirke også etter kirkeåpning

Disse erfaringene kan styrke et målrettet og strategisk arbeid for å få en åpen og inkluderende folkekirke allment sett. Samtidig bør vi også se på om det er mulig å legge til rette for mer fleksibel deltakelse også i tiden som kommer. Gudstjenester kan strømmes i sanntid også etter åpningen og menighetene kan legge til rette for at kirkegjengere har ulike behov.

Når samfunnet åpner igjen er det også mulig at smittespredningen i samfunnet vil øke noe. De av oss som tilhører risikogruppene, må da passe ekstra godt på. Noen kan kanskje nøye seg med en meter avstand til andre, som anbefalt av FHI, mens andre har behov for mer isolasjon. Det kan for eksempel være en for høy risiko å stå sammen med mange og vente underveis til nattverdbordet. Her kan menighetene kan legge til rette for å ha flere messer i løpet av søndagen og uken. I tillegg til høymessen kan man ha kvelds- eller morgengudstjenester som er uttrykkelig rettet mot dem som ønsker å delta i mindre grupper også etter åpningen av kirkene.

Teologiprofessor Marius Mjaaland hevder i Vårt Land 24. april at kirken aldri vil kunne erstattes av en nettkirke. Det er vi enige i, men nettkirken er et godt supplement når en ikke kan komme til den fysiske kirken. Derfor bør det være en del av fleksibiliteten at nettkirken fortsetter også etter kirkeåpningen. Fleksibilitet i bruk er et av flere prinsipper som konkretiserer universell utforming i praksis.

Forståelse for de behov den enkelte har

To ting er viktige å ta med i den videre i planleggingen av en inkluderende kirkeåpning som gir likeverdig tilgjengelighet allment sett. Det første er å ha en bevissthet om at variasjoner i helse og funksjonsevne tilhører menneskelig mangfold. I enhver menighet eller religiøs forsamling er det medlemmer med ulik helse og funksjonsevne. Alle er sårbare i møte med det nye Covid-19 viruset, men vi erfarer sårbarheten ulikt. Det som er risikofylt for en, kan være trygt nok for en annen. Vi har også ulike forutsetninger for å følge opp de nasjonale rådene. En synshemmet kirkegjenger må for eksempel kunne være trygg på at tilretteleggingen ivaretar at avstanden til andre er på minst én meter, og at samhandlingen med andre preges av vennlighet og forståelse og ikke av frykt for smitte.

Det andre er at den nye tilgjengeligheten mange nå kan glede seg over når kirker og forsamlingslokaler åpner igjen kan føre til utilgjengelighet for andre. Derfor må menigheter og religiøse ledere ta grep og ivareta en mest mulig likeverdig tilgjengelighet på ulike måter. Alle som ønsker å delta i religiøse fellesskap og praksiser når kirker og bedehus, synagoger, moskeer og templer gjenåpnes, må møtes med forståelse for de behov den enkelte har.

Dette er tiltak som vil kunne fremme religiøst medborgerskap allment sett, og dermed også styrke tros- og livssynsfriheten i Norge.

LES MER:

Amerikanere rapporterer om styrket tro under koronakrisen

Olav Fykse Tveit vigsles til preses i nesten tom kirke: – Løftet er det samme

Pinsemenighet åpner dørene igjen: – Skal gjøre alt vi kan for at det er trygt