Mi sorg er også lys
DØDEN: En åndelig oppstandelseskropp som forenes med Gud. Kanskje er det den mest trøstefulle beskrivelse av fortsettelsen etter døden.
– Sorga var nok gjennomlevd som ventesorg, og etterpå var den sterkeste følelsen takknemlighet for alt det en hadde fått gjennom et over 60-års samliv. Men savnet er jo der, skriver Håvard Heggdal.
Under synspunkt i Vårt Land 1. november har Erling Rimehaug en kommentar med tittel: Døden er ikke slutten, der han stiller spørsmålet om vi kan finne ord for fornemmelsen av at livet har en fortsettelse etter døden. Han nevner Elisabeth Thorsen som omtaler døden som «en annen slags framtid» og «at det handler om å høre til i en dimensjon som ikke er brutt, men som holdes sammen i kjærlighet». Han nevner også Geir Gundersens bok: Mi sorg er lys, som er omtalt flere ganger i Vårt Land.
Dette gjenoppliver egne erfaringer og følelser i forbindelse med at kona mi, Ingebjørg, døde i mai 2019, etter flere års demensutvikling. Jeg hadde de siste seks år vært opptatt av å dokumentere mennesket bak demensen, noe som kom til uttrykk i følelsen for fellesskap og kjærlighet helt inn i døden.
Sorga var nok gjennomlevd som ventesorg, og etterpå var den sterkeste følelsen takknemlighet for alt det en hadde fått gjennom et over 60-års samliv. Men savnet er jo der. Hun var en habil maler, og malte et bilde: Porten til lyset, etter inspirasjon fra lyrikervenninna Åse Marie Nesse, som refererte til maleren Ferdinand Finne. Han så døden som porten til lyset. Bildet viser en gjennomsiktig kvinneskikkelse på veg inn gjennom en lysende hvelving i et ellers mørkt landskap. Bildet ble senere brent i porselen og innfelt i hennes gravminne.
Bestill abonnement her
KJØP