Mer åpenhet om selvmord
GRAVFERD: Å sette ord på et liv som avsluttes med selvmord er vanskelig. En gravferdstale som vanligvis hyller levd liv blir utfordrende når selvmordet fører til at den avdødes liv må refortolkes. Faren for å enten bagatellisere dødsårsaken eller la den dominere er vanskelig.
STOR UTFORDRING: Selvmord er så definerende for de rundt at begravelse blir ekstra viktig og ekstra vanskelig, skriver Jan Willy Løken.
Gorm Kallestad
I filmen «A man called Otto» forsøker hovedkarakteren Otto, spilt av Tom Hanks, å ta livet sitt. Flere ganger. Til slutt dør han. Seeren kan puste lettet ut; det var en naturlig død. Hjerteproblemer. Eller var det det? En brå og uventet død er alltid et sjokk for de nærmeste, men ekstra tungt er det når den avdøde planla og gjennomførte avslutningen av livet selv.
Om lag 650 personer tar livet sitt hvert år i Norge. Det er nesten ti ganger flere enn de som dør i trafikken eller drukner. De fleste av oss kjenner noen som har opplevd selvmord i nær familie, eller blant venner. Selv om det det angår svært mange av oss strever vi med hvordan vi skal håndtere brå død som er selvpåført.
Selvmord er så definerende for de rundt at begravelse blir ekstra viktig og ekstra vanskelig. Landsforeningen for etterlatte etter selvmord (Leve) og Jølstad begravelsesbyrå utforsker dette landskapet, som fortsatt er preget av fordommer, bekymring fortvilelse og lukkethet.
