Erik LundeSentralstyremedlem i KrF og forfatter av boken «Uønsket»

 

Det er krevende å diskutere menneskesyn. Fordi disse diskusjonene bryter på dypt vann, og menneskesyn ofte er resultat av lange religiøse, filosofiske og vitenskapelige tradisjoner, egner de seg dårlig for rask, retorisk pingpong.

Ofte reduseres debatten til et spørsmål om hvem som har det «beste» menneskesynet. Som om det finnes bare to typer menneskesyn, et godt og et dårlig. Det gode tillegger alle mennesker det samme, ukrenkelige menneskeverdet. Det dårlige åpner for at noen mennesker kan behandles som mindre verdifulle. Derfor er det kanskje ikke så rart at temperaturen blir høy når noen sier at de uenige i menneskesynet til en ideologisk bevegelse eller politisk parti.

Det finnes sjelden enkle svar

Debatten om menneskets moralske status, altså hvilken verdi mennesket har, er viktig. Det er ingen allmenn konsensus om når menneskeverdet begynner, og når det stopper. Politikerne skal lage lover og praksiser der løsningene avhenger av hvilken moralsk status vi tillegger ulike menneskeliv. Løsningene skal realiseres i en virkelighet full av dilemmaer og interessekonflikter, og det finnes sjelden enkle svar. Nettopp derfor er det viktig å holde samtalen om menneskeverdet i gang.

Men debatten om menneskesyn handler om så mye mer enn spørsmålet om menneskets moralske status. Hva kjennetegner mennesket? Står det sterkest alene, eller er det et sosialt vesen? Er vi først og fremst egoistiske, eller preges menneskenaturen av altruisme? Er mennesket først og fremst styrt av de materielle vilkårene, eller er det immaterielle minst like viktig? Er mennesket grunnleggende godt, eller har det et «dobbeltansikt» med tilbøyelighet til både det gode og onde?


Dette er en noen av de sentrale spørsmålene når vi diskuterer menneskesyn.

Vi må tåle å være uenige

Alle religiøse tradisjoner, filosofiske skoler og politiske ideologier bygger på en eller flere ideer om hva som er menneskets iboende natur og den grunnleggende meningen med menneskets eksistens. En kristen har et annet menneskesyn enn en buddhist. En tilhenger av Kant har et annet menneskesyn enn en tilhenger av Jeremy Bentham. En liberalist har et annet menneskesyn enn en marxist.

Ulike menneskesyn fører til ulik tenkning om hvordan vi skal organisere menneskelivet og samfunnet. Derfor burde vi bruke mer tid å snakke om menneskesyn. Ikke for å ha en konkurranse i moralsk overlegenhet, men fordi menneskesyn betyr noe. Og vi må tåle å være uenige.

Skjevt ut fra hoppkanten

«Menneskeverdet står etter mitt syn sterkere i MDG enn i KrF», sier Grønn Ungdoms talsperson, Teodor Bruu, til Vårt Land 16. november. Uttalelsen kom som en respons på at KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad hadde kritisert kronikken «Imot menneskeverdet» i Klassekampen, der Bruu hevdet at det ikke er noen logisk grunn til at mennesker som art burde ha et spesielt vern. Teodor Bruu ble indignert over at dette ble tolket som en utfordring av menneskeverdet (selv om Naturvernforbundets tidligere generalsekretær, Dag Hareide, hadde tolket ham på en lignende måte). For Bruu hadde jo slett ingen intensjon om å nedskrive menneskeverdet, han ville bare styrke dyrenes rettigheter.

Debatten mellom Ropstad og Bruu kom skjevt ut fra hoppkanten, og er et klassisk eksempel på hvor lite fruktbart diskusjonen om menneskesyn blir når man reduserer den til en konkurranse i hvem som er «best». I all støyen fantes det likevel et viktig spørsmål som burde vært snakket om: Hvilke konsekvenser har det dersom vi ikke lenger legger til grunn at «mennesker som art» skal ha et spesielt vern?

Bruus ideer vil svekke menneskeverdet

Menneskeverdet er forankret i en bred, humanistisk tradisjon og hviler på to forutsetninger: at alle individer er likeverdige og at ingen andre arter har samme høye moralske status som mennesket. Bruus kronikk utfordrer den ene av disse to forutsetningene. Jeg forstår at Bruus intensjon ikke er å svekke menneskeverdet, men å gi dyrene den samme moralske status. Like fullt er jeg overbevist om at hans ideer ville svekke menneskeverdet og menneskerettighetene.

«… menneskearten er noe helt spesielt, (…) den har en verdifull, prisverdig unikhet, et særpreg som er helt ulikt andre arters unikhet», skriver den sekulære Princeton-professoren George Kateb i boken Human Dignity (2011).

Ideen om at mennesket er noe helt spesiell, med en særlig høy moralsk status, med en iboende verdighet, er grunnen til at vi har vi har menneskerettigheter. Skulle man forlate ideen om at mennesket har en annen moralsk status enn dyrene, ville det ikke lenger gi mening å holde seg med et sett «menneskerettigheter». Da ville disse måtte erstattes av noe annet.

LES OGSÅ: Erling Rimehaug: «Innebærer et kristent menneskesyn å herske over dyrene eller å ta vare på dem?»

Forplikter statene til å opprettholde liv

Den viktigste av menneskerettighetene, er retten til liv. Retten til liv skal ikke bare beskytte mennesket mot å bli drept, den forplikter også statene til å sette inn nødvendige ressurser for å opprettholde liv.

Retten til liv er langt fra oppfylt. Millioner nektes retten til liv på grunn av fattigdom, sosial urettferdighet, miljøproblemer, vold og krig. Ofte mangler statene vilje og ressurser til å gi innbyggerne mat, medisiner og husly, eller beskytte dem mot vold og krigshandlinger.

Retten til liv vil utvilsomt bli svekket dersom vi forkaster ideen om at menneskearten er noe helt spesielt. I dag er prinsippet om den humane prioritet et moralsk kompass som forteller oss at et menneskets rett til liv alltid skal prioriteres foran et dyrs rett til liv i en situasjon der vi er nødt til å velge. Men prinsippet om den humane prioritet gir ikke lenger mening dersom mennesker ikke skal ha et spesielt vern.

Grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred

Kamp for menneskeverdet utelukker ikke solidaritet med dyr. Det er bra at dyrs rettigheter er styrket, og at det er har kommet en reaksjon mot vår tendens til å behandle dyr som en hvilket som helst vare. Noen har også forstått den kristne forvaltertanken slik at mennesket kan gjøre hva det vil med naturen og dyrene. Det er en pervertert form for forvalterskap.

Jeg vil likevel advare mot å tukle med forutsetningene for menneskeverdet. For som det heter i FNs menneskerettighetserklæring: «Anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden».

 

LES MER OM DEBATTEN MELLOM MDG OG KRF:

Fylkesledere i KrF advarer Ropstad mot å gjøre MDG til fiende: – Vi har mye felles tankegods

Ropstad angrer ikke på MDG-angrepet: – Dette er en viktig sak

Aldri før har MDG forsynt seg så grovt fra KrFs velgere