Meningen med livet

En levende tro er en kategori som ikke kan sammenlignes med noe av det vi finner i denne verden. Den er ikke avhengig av verdslig forstand, men likevel, på underfundig vis kan den sammenføyes med intellektet, slik at uforståelige sannheter kan erkjennes. Når vi jakter på meningen med livet, så har vi et to viktige begreper for å finne det vi søker, men ofte er det som om vi går i blinde. Hvorfor det? Jeg tror det handler om begrepenes sammenheng, at de ikke forveksles med hverandre, og hvorvidt de samsvarer med det vi virkelig søker etter. Vi har også en sammensatt bagasje - psykososiale faktorer – som er formet av arv og miljø. Det finnes også en x-faktor, som ikke er betinget av den slekt vi nedstammer fra, eller det miljø som har formet vårt liv. Denne x-faktor definerer jeg som en sjelelig evne til å tro, evne til håp og kjærlighet; et talent man har mottatt som gave "ut av det blå", noe himmelsk som det er vanskelig å sette fingeren på – åndelig intelligens kan man også kalle det.

Denne verdens vev er dannet av nødvendighet(1) og tilfeldighet(2). Skal vi lykkes i vår søken etter å finne sammenheng og mening, da må vår fornuft stille seg mellom disse to; vi må lære oss å beherske dem. Fornuften må behandle det nødvendige som grunnlaget for sin tilværelse, mens det tilfeldige skal fornuften styre, lede og bruke. Bare når fornuften står fast og urokkelig, da begynner Mennesket å tilnærme seg det som i sannhet har mening.

Men det oppstår problemer, når vi ikke fatter vår egen sammenheng i tilværelsen, og vi begynner å se noe vilkårlig i det nødvendige. Akkurat som om man vil tilskrive det tilfeldige med en slags fornuft; og slik oppstår alle former for overtro. Det er i denne stemning at vi svikter vår forstand, når vi lar alle mulige drifter få fritt spillerom. Vi innbiller oss at vi er fromme og rettferdige, når vi driver av sted, uten å tenke klare tanker som har opprinnelse i det rene rom av vårt indre – det som én har kalt Guds rike. Vi problematiserer det meste når vi kaster om oss selvrettferdige skygger, i et meningsløst tankespill, uten sammenheng, fordi vi lar oss definere av behagelige tilfeldigheter. Dette resulterer i alle mulige grader av kaos i et menneskes liv, og vi motsier vår egen lengsel etter sann mening, når vi gjør vrangforestillingene – livsløgnene – forvendt til noe legitimt, som om det var et uttrykk for guddommelig styrelse.