Notto R. Thelle

Forfatter og professor emeritus

For en som vil ha kjappe svar, slående argumenter og tydelige proklamasjoner, vil den stille ettertanken virke langsommelig, uten glød og temperament. Vårt Lands anmelder av min bok Stillheten og skriket hører et hjerte som slår sakte og derfor aldri tar sats. Han synes kraften dempes av godmodige visdomsord og savner skriket fra det dype. Jeg har ikke noe å si til det aktive og buldrende mennesket som raser, kjemper og slåss, påstår han. Og konfliktene er i overkant fordøyde.

Anmeldelse: «Notto Thelle har mindre å si til det aktive og buldrende mennesket, som raser, kjemper og slåss»

Anmelderen hører ikke skrikene i den stille ettertanken

Overskriften og ingressen i Vårt Land 24.10 setter det hele på spissen, men ordene er hentet fra anmeldelsen.

Kan en forfatter gå i rette med anmelderen? Er det noen vits i å forsvare seg? En anmelder har selvsagt rett til å fortelle om sin lesning. Han har forsøkt å gjøre seg langsom i lesningen, skriver han. Men det virker som om han har kjedet seg og derfor ikke er helt til stede. Han hører ikke skrikene i den stille ettertanken, heller ikke stillheten som vibrerer bak skrikene. Han fornemmer ikke intensiteten og gløden, uroen i de ubesvarte spørsmålene, kampen for mening og rett.

Jeg fremstår ikke som aktivist og bruker ikke buldrende ord

Det er ikke uten grunn jeg siterer Hans Børlis dikt om de «stormende stille» ordene i innledningen til bokens første del: «Nå – i larmens tid – / når bare de laveste ord / frem til hørende ører. / Ord så stormende stille / at menneskene tror / det er sitt eget hjerte de hører.»

Min oppgave er ikke å rope så høyt at jeg overdøver larmen. Jeg fremstår ikke som aktivist og bruker ikke buldrende ord for å støtte dem som kjemper. Men det er ikke sant at jeg ikke har noe å si til «det aktive og buldrende menneske, det som raser, kjemper og slåss». Jeg befinner meg faktisk der også. Men i larmens tid hender det at nettopp de laveste ord når frem, så stormende stille at folk kjenner hjertet banke.

Uakseptabel påstand

Jeg registrerer at ordene ikke nådde frem til anmelderen. Slik er det av og til. Men jeg kan ikke akseptere påstanden om at Stillheten og skriket kommer fra et hjerte som slår sakte og derfor aldri tar sats, at kraften dempes av godmodige visdomsord, og at skriket fra det dype ikke kommer frem.

 

LES FLERE BOKANMELDELSER:

Arter dør ut, temperaturen stiger, isen på polene smelter. Finnes det egentlig noe håp, spør Peter Halldorf i sin nye bok

«Oppleves problematisk at abort ikke problematiseres i Bolz-Webers nye bok om seksualmoral»

Aasne Linnestå skriver om en utslitt bistands-arbeider som prøver å forstå hva som skjedde i Afrika