Kjære Lavin Frank Coker. Gratulerer, og takk for at du gikk foran!
VIGSEL: Kirken har gode tradisjoner for å ramme inn livet fra vugge til grav. Men hva med alt det i mellom der? Når jeg leste om denne uvante feiringen av kjærligheten til seg selv, tenkte jeg at dette kunne jo være et nydelig diakonalt tiltak.
UKONVENSJONELT: Kjendistrener Lamin Frank Coker omtaler det å gifte seg med seg selv som et løfte om å elske alle sider ved seg selv, noe han sier ikke bare er enkelt. Gjenkjennbart for mange av oss vil jeg tro, skriver Mia Erlandsen.
Heiko Junge / NTB, Laminofly/Instagram
Vårt Land omtalte 15. mars at en kjendistrener giftet seg med seg selv i Kulturkirken Jacob. Rart. Uvant. Vakkert. Det fikk meg til å tenke på kirken som ramme for livet, fra vugge til grav og alt det i mellom der.
Å si «ja» til å elske alle sider ved seg selv, bør det vel være helt nydelig å kunne gjøre i et kirkerom. Om det skal kalles et ekteskap veit jeg ikke, men det understreker i alle fall et ønske om et alvor og en forpliktelse: en hellig pakt som skal vare. Det er vel i alle fall intensjonen når en ektepakt inngås. Kjendistrener Lamin Frank Coker omtaler det som et løfte om å elske alle sider ved seg selv, noe han sier ikke bare er enkelt. Gjenkjennbart for mange av oss vil jeg tro. Og kanskje nettopp derfor, var det både fint og viktig å gi et høyt og offentlig «ja», foran sine venner i et kirkerom. For å lage en større ramme rundt, noe større som kan være med å bære han når nedturene står for døren. For det er ikke alltid lett å elske seg selv.
Elske sin neste som seg selv
