Julen - den hedenske høytid som ble kristeliggjort
Lenge tenkte jeg at Julehøytiden var Guds måte å markere et viktig budskap til en hel verden på. Bare Gud kan få en hel verden til å stå stille en dag i året, og å få fokuset over på seg selv, tenkte jeg. Nå tviler jeg på denne hypotesen. Gud ønsker ikke denne form for oppmerksomhet, og heller ikke omfanget som ligger i norsk og vestlig juletradisjon.
Julefeiring, stall og krybbe, falt altså i sin tid, sammen med den gamle verden sine lysfester, månefester og drikkefester ved vintersolverv. Den 21. ble til den 24. desember. Keiseren og etter hvert pavemakten dirigerte denne utviklingen slik i de første århundrene e. kr.
At dette skjedde i sin tid, er ikke så rart, med tanke på den universelle glede over at dagene blir lysere fra den 21. desember. Hva passet vel bedre, enn en ny felles tradisjon, på den dagen da vi alle går mot sommer og sol her nord for ekvator?
Med den katolske kirke sin befestede stilling fra ca 350 e.Kr. og utover, og med Keiser Konstantin sin anerkjennelse av kristendommen, så kom også kirkeårets kalender, tilpassingen til den Julianske kalender, og en formalisert feiring av Jesu fødsel ut som et nytt tilbud til Romerrikets borgere. Fra Roma gikk tradisjonen videre ut til Europas kongedømmer, keiserdømmer og folkeslag. Siden så til landene sør for ekvator, som feiret sin snøfrie jul.
