Hva gjør vi med oss selv når vi lar oss drive av fremmedfrykt?
Debatten går høyt. Innvandring, fremmedkulturelle, rasisme, fremmedfrykt, terrorister er ord vi slenger mot hverandre over middagsbordets samtaler når vi stikker nesen over avisen, eller i baren, eller i kantina, eller, eller...
Innvandring i tradisjonel forstand er forlengst forbudt i Norge. Vi har flyktninger/asylsøkere, familiegjenforening og ett felles arbeidsmarked med store deler av Europa. Med andre ord, vi har minimaliset folkevandring til Norge til det helt minimale vi er forpliktet til av internasjonale forpliktelser kombinert med innbyggerenes ekteskapelige gleder. Så langt, så godt eller?
Til tross for denne begrensningen, eller kanskje på grunn av, har vi dog våre kulturelle kolisjoner og problemer. Tidligere var det nordlenginger, samer, enkelte sigøyner og fantefølger som laget noen småbølger i det felleskulturelle landskapet. For i den forstand man overhode kan sies å ha en Norsk kultur, så går den mye ut på at man skal ha ro og fred. Ingen høye stemmer, ingen fremmede lukter, og om man åpnet en flaske vin på en torsdagskveld var det best å dra for gardinene tilfelle naboen dro frem kikkerten. Befolkningen var ofte delt inn i de som gikk på bedehuset og de som gikk på samfunnshuset. Dåp, konfirmasjon og ekteskap var det ingen som stilte spørsmål om. Mammaer var hjemmeværende og bakte 7 sorter småkaker til jul. Om man overhode hadde hørt om homofili var det ingen man kjente, og barn ble selvfølgelig født innenfor ekteskapet. Hvis ikke var det spått og skam, og om man gikk litt lengre tilbake var det straff også. I ikke få kystbyer var alle hus hvite, for man var da kristen og da måtte huset hvitmales. De er vakre de små hvite kystperlene våre, ikke minst sett fra havet på vakre sommerdager.
På sett og vis var Norge en liten idyll før de fremmede begynte å komme. Til tross for at ikke få homofile bøyde hodet i skam og gjemte seg unna så godt de kunne, ikke få kvinner beit tennene sammen og bakte tusen småkaker... men hylte høyt inne i seg. Autoritetene var ikke alltid så snille, men det ble skjelden snakket om. Ikke få unger og koner ble banket både gule og blå uten at noen blunket på det. Noen drømte om å farge huset himmelblått, men det ble alltid med tanken. Barnehjemsbarna var det ingen som sjekket hvordan de hadde det, og sykehusene hadde rimelig fritt spillerom til å eksrimentere med psykisk syke og andre uheldige stakkarer som kom i deres vei. Å fantejage noen var ikke ett ord som ble brukt i symbolsk betydning, for ordet rasist var ikke kommet inn i dagligtalen, og i lærebøkene stod det at negere var mindre inteligente enn hvite. Men i det store og hele var verden enklere enn i dag, kanskje.