Guds navn og vesen
Selv om Gud ikke har gitt til kjenne alt om seg selv, har han åpenbart seg, slik at vi kjenner hans vesen, og navnet han har bedt oss å påkalle ham ved gir uttrykk for dette.
Språket mangler ifølge A.-H. Fjeldstad, S. Fiske og M. Thomassen evne til å fatte Guds vesen, derfor er Faderen kun en metafor (Vårt Land 7. des). Jeg skal kommentere artikkelforfatternes syn på forholdet mellom Gud og språket. Karakteristikkene av Benestads artikkel 5. des. overlater jeg til ham selv å svare på.
Vi vet ikke alt om Gud og får ikke se ham i denne tidsalder (Moses ved tornebusken), men det Gud faktisk har åpenbart går inn i kjernen, som at han er kjærlighet, og gir tilstrekkelig kjennskap til å tre inn i et personlig forhold til ham.
Gud blir ikke språkets trell ved å bruke det. Sønnen ble heller ikke skapningens fange ved å bli menneske, men den menneskelige naturen er opphøyet til Guds høyre hånd. Språket er skapt av Gud, blant annet for at han skal uttrykke seg gjennom det. Etter luthersk teologi har det skapte mulighet til å romme det uskapte. Derfor er også realpresens mulig. Den sakramentale teologien er en sperre mot den metaforiske tenkningen.
