Sylo Taraku

Rådgiver i Tankesmien Agenda

Nasjonalismen er reaktiv i sin natur. Nasjonalistisk mobilisering skjer først og fremst i møte med utviklingsprosesser som oppleves som truende. Finanskrisen skapte en følelse av maktesløshet i søreuropeiske land som Hellas. Her måtte man la seg styre av overnasjonale organer i vitale, nasjonale spørsmål, inkludert utformingen av statsbudsjettet. Den samme følelsen av maktesløshet ble utløst av migrasjonskrisen. Grensekontroll er et like vitalt, nasjonalt politikkområde.

Ulike nasjonalismer

På bakgrunn av debatten om nasjonalisme som foregår i Vesten i dag, kan man skille mellom to former for nasjonalisme, og jeg tror distinksjonen er i spill også i denne siste runden i vår hjemlige debatt. På den ene siden har vi statsnasjonalisme, og på den andre siden en etnisk nasjonalisme. Mens den første formen for nasjonalisme tar utgangspunkt i nasjonalstaten, tar den andre utgangspunkt i den største etnonasjonale gruppen på et gitt territorium. Disse to formene for nasjonalisme er ikke gjensidig utelukkende, men det er likevel viktige forskjeller mellom dem.

Statsnasjonalister setter nasjonale interesser i sentrum og mobiliserer til et forsvar for folkesuvereniteten mot overnasjonal styring. De er kritiske til at makt flyttes fra folkevalgte i nasjonalforsamlingen og ut til overnasjonale organer og internasjonale selskaper. Denne formen for nasjonalisme representerer ingen fare for oss som tilhører minoriteter i Norge i dag. Etnonasjonalismen oppleves derimot som ekskluderende, siden minoritetene her ansees som en trussel mot den nasjonale identiteten. Det felles vi-et blir trangere når kravet er tilnærmet kulturell likhet.

Migrasjonskrisen trigget både statsnasjonalisme og etnonasjonalisme, spesielt i sentral- østeuropeiske land som fortsatt nekter å la seg presse til å bli innvandringsland, slik landene i nord har blitt. De satte foten ned for at EU skulle fordele asylsøkere til europeiske land uavhengig av hva nasjonalforsamlingene måtte mene. Selv om populistiske partier fikk stor dagsordenmakt, ble både finanskrisen og migrasjonskrisen likevel håndtert av etablerte partier og av EU.

SE VIDEO: Er kjærlighet til fedrelandet også blitt galt? Nasjonalisme og pinsekristendom er tema i Etter lunsj

Koronakrisen kan bekrefte nasjonalistenes deres grunnfortelling

Nå står vi overfor en ny krise som vi ikke helt vet de langsiktige konsekvensene av. Koronakrisen skiller seg sterkt fra de nevnte krisene ved verken å representere en trussel mot statssuvereniteten eller den nasjonale kulturen. Tvert imot setter krisen nasjonale myndigheter i sentrum.

Koronakrisen representerer slik sett en vitalisering av nasjonalstaten. Det typiske er at tilliten til sentrale myndigheter øker og at fellesskapsfølelsen blir sterkere. Ingen internasjonal institusjon prøver heller å overstyre nasjonale organer. Det er allerede spenninger mellom lokale og nasjonale organer, men tenk hvis det var EU eller FN som bestemte når det skulle bli «lockdown» i europeiske land, eller når barnehager og skoler skulle åpne igjen i Norge. Det ville garantert ført til sterkere reaksjoner og en fremvekst av nasjonalistiske partier.

Det er dermed mulig at denne krisen skaper et nytt momentum for nasjonalismen. Det blir imidlertid ikke i form av en nasjonalistisk mobilisering mot overnasjonale organer, eller mot innvandrere, slik vi så under de to forrige krisene. Snarere ser nasjonalistene denne krisen som en bekreftelse på deres grunnfortelling: At alle tenker på sin befolkning først, og at internasjonale institusjoner er svake.

Bekrefter behovet for internasjonal koordinering

Nasjonalistisk backlash kan skje hvis globaliseringen får skylden for koronakrisen, hvis legitimiteten til internasjonale institusjoner svekkes ytterligere og hvis landene satser for mye på selvbergingspolitikk. Det trenger imidlertid ikke å gå slik. Vi er oss selv nærmest, men vi er også i samme båt i møte med pandemien og andre globale kriser. Denne krisen bekrefter behovet for bedre internasjonal koordinering og sterkere internasjonal solidaritet. Økende økonomisk nasjonalisme kan vanskeliggjøre nødvendig internasjonalt samarbeid og kan undergrave økonomisk lønnsom handel med varer, tjenester og arbeid.

I Norge har vi unngått sterke polariserende tendenser. Vi har gode forutsetninger til å lykkes med omstillinger i møte med kriser og er konstruktive på den internasjonale arenaen. Etter koronaen vil imidlertid de gamle utfordringene fortsatt være med oss. Etter min mening blir den mest krevende omstillingen på lang sikt møtet med innvandringen. Da tenker jeg først og fremst på den fra ikke-vestlige land, og ikke arbeidsinnvandringen fra Europa, som er etterspørselsdrevet, og som regulerer seg selv i større grad.

17. mai-nasjonalisme er den beste nasjonalismen

Hvordan vi som samfunn skal tilpasse oss en ny tid med økte kulturelle forskjeller er et langt vanskeligere spørsmål enn hvordan vi kan gjenreise økonomien etter viruskrisen. Ja, det er også mer krevende enn å omstille økonomien i en mer klimavennlig retning.

Krisetider kan skape grobunn for nasjonalismens mørke sider, men kan også benyttes til å forsterke det som er vakkert med nasjonalisme: Den sterke fellesskapsfølelsen.

Den norske 17. mai-nasjonalismen er etter min mening den beste formen for nasjonalisme man kan tenke seg. Den skaper rom for stolthet uten å være sjåvinistisk eller minoritetsfiendtlig. Ingenting skaper en mer inkluderende nasjonal identitet enn feiringen av Grunnloven, flagget og demokratiet, som jo er felles for alle.

 

LES MER:

• Erling Rimehaug: Trenger små fellesskap for at det store fellesskapet skal fungere

• To store Frp-lag presser på for å snu Frp i mer nasjonal og antiglobal retning

• Vårt Land: Fedrelandssalmene legger vekt på å bygge landet på Guds ord. Det kan vi godt pusse støv av