Nasjonalismen er på frammarsj igjen, har vi gjentatt til det kjedsommelige. Eller snarere: til det skremmende. Høyrepopulister og -ekstremister bruker nasjonalfølelse og frykt til å spre sitt hatefulle budskap. Mange setter globalt ansvar og solidaritet opp mot kjærligheten til sitt eget land, andre bruker religionen til å skape avstand til mennesker med en annen tro og kultur.

 

En del av strategien til disse aktørene er å skape et bilde av at det nå er mindre akseptert enn før å være glad i det norske. Hadde ikke årets feiring av nasjonaldagen vært såpass avdempet på grunn av koronasituasjonen, ville vi sett det motsatte. Nordmenn flest elsker landet sitt. Det finnes intet mistenkelig eller «politisk ukorrekt» ved det.

 

I den kristne salmeskatten finner vi en fedrelandskjærlighet som godt kan vises tydeligere fram. Nasjonalsalmene løfter fram den vakre geografien vår og vektlegger at dette er en gave fra Gud. De peker på menneskene som gikk foran, som betalte en høy pris for å dyrke, utvinne, bygge og forsvare landet.

 

Det er lett å glemme gjelden vår til mødrene og fedrene. I dag er takknemligheten en sjeldnere følelse. Vi tar velstanden som en selvfølge. Det ser vi særlig når vi utfordres til å ofre noe for å hjelpe vår neste. Det sitter langt inne hos politikerne fordi det sitter langt inne hos oss som velger dem.

 

Det bringer oss fram til selve hovedmotivet i fedrelandssalmene. De legger stor vekt på betydningen av å bygge landet på Guds ord. Det kan vi godt pusse støv av. Et land som bygger på Guds ord er et land som verner og tar hensyn til de svakeste, som deler med dem som har lite, bygger fellesskap, ivaretar friheten til å tro, og forvalter skaperverket med respekt og omtanke.

 

Å elske sitt land er å legge vekt på disse verdiene når vi gjør våre små og store valg.

 

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, 
og vankunna ljoset gøymde.
Men Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde:
du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Elias Blix, 1891

 

LES OGSÅ:

Denne 17. mai må vi bygge fellesskap på avstand. Klarer vi det?

Hva har en bonde, en generasjonsbolig, polske innvandrere og et norsk barn til felles? Jo, de elsker nasjonalsangen

Slik feiret de 17. mai i nye Indre Østfold kommune