Er koronakrisen slutten på globaliseringen? Blir dette nasjonalismens og isolasjonismens tilbakekomst? Eller blir det nå vi innser behovet for internasjonalt samarbeid? Mange mener mye om dette ut fra hva de ønsker eller frykter. Jeg synes to musikere har mer å bidra med:

«Dette lille viruset har vist oss på en smertefull måte at menneskeheten er én eneste organisme, og at menneskelig eksistens bare er mulig i relasjon til andre levende skapninger», sier den estiske komponisten Arvo Pärt.

Visesangeren Stein Torleif Bjella (for øvrig min fetter) høres ut til å mene akkurat det motsatte. Han håper viruset vil åpne øynene våre for nærområdet. «Du må tenke at livet er der du er», sier han til Klassekampen.

Nært og fjernt – to sider av samme sak

Men det de to er ikke så uenige. Pärt fortsetter nemlig slik: «Nå er vi tvunget til å sette pris på relasjonene i den lille sirkelen og ta vare på dem. Det må vi lære før vi kan vente eller kreve kjærlighet og rettferdighet fra hele verden».

Det nære og det fjerne er ikke nødvendigvis motsetninger. Det er to sider av samme sak. Hvis vi ikke bygger fellesskap lokalt, kan vi heller ikke bygge fellesskap globalt. Om det globale ødelegger det lokale fellesskapet, rakner alt. Det ene kan ikke gå på bekostning av det andre.

Derfor synes jeg debatten om globalisering kontra nasjonalisme er lite meningsfull. Begge begrepene er litt for store og dermed for mangfoldige og upresise. Derfor ender vi gjerne med å snakke forbi hverandre. Deretter plasserer vi hverandre i båser og bygger fiendebilder mellom globalister og nasjonalister, mellom de med FN-pin og de med norsk flagg.

Knyttet sammen i skjebnefellesskap

Globaliseringen er ikke noe vi kan velge bort. Den bare er der. Som Pärt påpeker er menneskeheten er i dag knyttet sammen i et skjebnefellesskap. Vi er blitt mange, vi kommuniserer mer og raskere, og vi påvirker hverandre og omgivelsene hele tiden.

Ingenting illustrerer det bedre enn koronaviruset. Viruset kjenner ingen landegrenser. Bare hvis vi slutter helt å kommunisere (bortsett fra digitalt), kan vi stanse det fra å spre seg.

For noen måneder siden mente USAs president at viruspanikken var et påfunn fra demokratene for å ødelegge for valgkampen hans. Og fortsatt mener noen at klimakrisen er et påfunn fra venstreorienterte som vil ødelegge den vestlige økonomien. Klimakrisen utvikler seg ikke like fort som pandemien. Men også den er et faktum som alle mennesker må forholde seg til. Våre utfordringer er globale.

Er nødt til å samarbeide

Erkjennelsen av det er grunnlaget for oppbyggingen av et stort nettverk av internasjonale og regionale organisasjoner og avtaler det siste hundreåret. Vi innser at vi er nødt til å samarbeide fordi vi er avhengige av hverandre.

Men det har også gitt makt til internasjonale byråkratier, med alt det kan føre med seg av ineffektivitet, korrupsjon, maktmisbruk og feilgrep. Å kritisere slikt er ikke å være mot internasjonalt samarbeid. Det er tvert om nødvendig for å få samarbeidet til å fungere etter hensikten. Men det er ikke et argument for å slutte å samarbeide.

Et aktuelt eksempel er Verdens helseorganisasjon. WHO var i utgangspunktet for engstelige for å fornærme Kina, og det var for mye byråkratisk sommel. Men verden ville likevel være langt dårligere rustet til å takle utfordringene framover uten denne organisasjonen.

Tapte jobber

For noen betyr globalisering et fritt marked som har flyttet jobber dit arbeidskraften er billigst og gjort det mulig for internasjonale firmaer å unndra seg både kontroll og beskatning. Men erkjennelsen av at vi hører sammen skulle snarere inspirere til alternativer til denne formen for globalisering. Å være kritisk til organiseringen av verdensøkonomien, er ikke det samme som å være mot globalt felleskap.

For noen er globalisering et annet ord for innvandring til rike land fra fattige land. Dette er jo først og fremst et resultat av den store ulikheten som eksisterer globalt og av konflikter og klimaendringer som ødelegger livsgrunnlaget for folk. Disse problemene er også noe som angår oss alle - og så lenge vi ikke løser dem, fortsetter presset mot grensene.

Globalisering kan altså bli en trussel, for eksempel dersom innvandring destabiliserer samfunnet eller folk mister jobben.

Nasjonalsstatene er helt nødvendige

Pärt og Bjella har rett i at det er i det lokale at grunnlaget legges for vår evne og mulighet til å samarbeide i større sammenhenger. Koronakrisen har minnet oss om hvor viktig samhold og felles innsats i små fellesskap er for at det store fellesskapet skal fungere.

Krisen har også vist at nasjonalstatene er helt nødvendige for å håndtere også internasjonale kriser, for det er der det kan treffes tiltak som både er effektive og som får oppslutning fra folket. En ny forståelse for nasjonalstaten er ikke det samme som å være mot internasjonalt samarbeid.

Om erkjennelsen av betydningen av det lokale og nasjonale fører til at vi mister forståelsen for at menneskeheten hører sammen og må løse problemene sammen - da har vi blitt ofre for en falsk motsetning. For vi er en felles organisme, enten vi vil være med på det eller ei.