Kjerstin Aukrust

Franck Orban

Programledere i podkasten Frankrike Forklart

Fransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje - kanskje ikke.

Macron ble valgets største taper

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60 prosent. Det skal sies at flesteparten av landets 35.000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15 prosent av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille).

Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 prosent av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seirer - som for eksempel i Lyon, landets tredje største by - endte med tap.

Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59 prosent av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juli for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest trer i kraft.

• LES OGSÅ: Anmeldelse: Camus «Pesten» er en roman om hva menneskelig godhet består i

Høyresiden sliter fortsatt

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling - RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby med over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre ti kommuner med over 9000 innbyggere, mot elleve i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner.

Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne - LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56 prosent av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30 prosent i byer over 30.000 innbyggere fra LR.

Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Venstresiden tar storbyene

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet Europe Écologie Les Verts (Økologisk Europa De Grønne – EELV) motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours.

Det venstrepopulistiske partiet La France Insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også Sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier og Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det grønne skiftet har rystet grunnen

Det kan være to grunner bak dynamikken på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globalisering. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig.

Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og de grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år, etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

2022 kan gå mange veier

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar, grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang.

Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

LES MER:

Algerisk film skildrer ungjenter i kamp mot religiøs undertrykking

– Konservativ, politisk islam oppstod som et verktøy mot kolonialismen, mener fransk forfatter

Er Polanskis film om Frankrikes mest kjente justismord «egentlig et selvforsvar?»