Mer å beundre enn å forakte hos menneskene

Mens koronaen raste gjennom Bergamos gater, røk Camus Pesten opp på topplass blant solgte bøker i Italia, det samme i Frankrike. Her hos oss la Bokvennen forlag – som i et slags forsyn – en ny, norsk og god oversettelse av romanen på bordet, allerede en bestselger, her også. Så hva er det? Har Pesten noe å fortelle oss som vi ikke vet? Er ikke det gamle gammelt og det nye nytt – spiser en ny pest seg annerledes fram enn de mange foregående? Den som leser Camus skjønner at pest er pest til alle tider, den er en løpeild av ondskap som fortærer det den fortærer. Vi reagerer likt, til forveksling likt når den er der. Vi lukker, vi stenger, vi isolerer og setter i karantene. Pesten går foran og lammer, deretter kommer håpløsheten – og så oppgivelsen. Dette og mer har pestene til felles. Men for Camus er det noe som er enda mer synlig – under en pest henter menneskene fram den styrken de har og er klokke sikre på at det hjelper.

Rottenes overtak

Camus Pesten er kort fortalt en roman om hva menneskelig godhet består i og av, en fortelling om hvorfor mennesker velger som de gjør. Camus pest foregår i den franske kolonibyen Oran i Algerie, hvor Camus var født. En vakker vårdag finner legen Bernard Rieux ei død rotte i oppgangen. Han finner flere, alle blodige, oppblåste, rammet av ett eller annet. Pesten var i byen. Rieux var den første som så det, han tolket det han så – og gikk i gang med sin barmhjertighetsgjerning, trosset trusselen og viruset, menneskene var viktigere. Han bestemte seg for det. Nærmest som en Kristus-figur, slik vi finner dem i blant andre Dostojevskijs Idioten og Bernanos Underet i de tomme hender. Ingen pest der, men grunnholdningen er den samme. Når det virkelig tar av, står Rieux der som en skipper i uhyggelig farvann – han slipper ikke grepet om årene, han går aldri på kompromiss. Han står i dette i forhelvete, folket «hans» er ikke levende døde, men levende og døde på samme tid.

Avstand og nærhet

Hvorfor roman, enn si romaner, når vi får alt på tv? Ja, nettopp derfor. De rammende fakta ser vi på avstand i mediene, litteraturen kommer nær oss. Den tar alt i betraktning, lukter, syn, underhudsfølelser, sammenhengene, den er livet sett fra et høyt sted. Da Daniel Defoe utga Pestens dagbok i 1771 – om sykdommen som herjet London på midten av 1600-tallet – var det på samme vis, bortsett fra at ingen hadde sett det på tv først, Defoe rapporterte et hundreår senere om det som satt igjen i kjøttet. Fra en øde øy, for så vidt. Og Boccaccios Dekameronen, en av den vestlige litteraturens aldri vaklende «søyler» – historien om ti ungdommer som rømmer hjemmefra mens pesten hjemsøker Firenze, de slår seg ned i et hus utenfor byen. For å få dagene til å gå, forteller de hverandre historier – en historie hver dag, og etter ti dager er hundre historier fortalt, altså Dekameronen – «tidagersverket».

Frie tanker

Alle har sin tone. Jeg velger Camus, med sine enkle og avklarete, oppmuntrende og sant humanistisk fylte setninger. Pesten er et verk som aldri river oss overende eller kommer oss for sentimentalt nært. Alle vil – etterpå – huske doktor Rieux ansvar for sin neste, uansett forfatning, «stor» som «liten», i pestens tid er det ingen rang – alle blir enkle mennesker (om slike finnes?) som lever i livets eksil, men som forvalter dette «kongeriket»? Det handler til sjuende og sist om Albert Camus' eksistensialisme (som han stedig minner oss om) og eksistensielle, frie tanker om kunsten – som han snakket om da han fikk Nobelprisen i litteratur (Talene i Sverige, utgitt av Solum Bokvennen 2013): «Den lærdom kunstneren finner i skjønnheten, dersom den er ærlig uttrykt, er ikke en lære om egoisme, men om krevende broderskap. Sett på denne måten, har skjønnheten aldri gjort noe menneske til slave. Og i årtusener har den hver dag, hvert sekund, derimot, lettet på millioner av menneskers undertrykkelse, og enkelte ganger har den frigjort dem for bestandig.»

Absurdes tolk

Camus var på mange måter det absurdes tolk, en eksistensialist som tok avstand fra eksistensialismen, en tidlig kommunist, som brøt med kommunismen og utfordret Sartre. En intellektuell som foretrakk teateret og avisenes feltliv framfor kulturlevenets salonger. Han var – og dermed er – den filosofiske dikteren som omsatte livets dyrt kjøpte erfaring i stedet for akademiske subtiliteter. Alt mens livet, skjønnheten, fargene og naturen er av de ordene som forekommer hyppigst i tekstene. «Det finnes ingen kjærlighet til livet uten fortvilelse over livet», skriver han i Retten og vrangen (Utgitt av Solum Bokvennen 2013).

Eksistensialisten

Doktoren i Camus Pesten er en vakker mann, en vandrende venn. I motsetning til byens prest som maler helvete og skyldfølelsen på veggen og lover Guds forbannelse, leter legen etter det gode i dem som er rammet. Det er to måter å bruke tiden på. Legen – eksistensialisten Camus «helt», tror på menneskets styrke, at alle mennesker kan reise seg igjen. Han «gjør» mer enn han «sier». Mange har gjennom årene tolket doktor Rieux som en Kristus-skikkelse, en som legger hendene sine på de syke og ikke viker fra sitt menneskelige kall midt i smitten. Det skal ikke dras for langt, her er grundig nok religionskritikk i skriftene hans – en kritikk som går i rette når religionen står i vegen for å tro på menneskets kraft. Men like fullt reflekterer han også rundt religionens betydning. Fra et klosterbesøk, tidlig i livet, er det moralen som slår inn: «Om jeg skulle skrive en bok om moral på dette stedet, skulle den ha 100 sider hvorav 99 var blanke. På den siste siden skulle det stå: «Jeg kjenner bare én eneste plikt og det er plikten til å elske. Til det øvrige sier jeg nei.»

Ikke håp mot håp

Det er naturlig nå – eller er det? – å ta fram den store, danske symbolisten og naturalisten J. P. Jacobsen, som i 1881 skrev novellen – ja, visst! – Pesten i Bergamo. Den er kort, støyende og levner ikke en rem av håp for menneskene. Der Camus forteller i lavt stemmeleie, tar Jacobsen av, sikkert sant nok, men oppgitt: «Det var som om synden fra en gjemt og snikende sott, var blitt en ond og åpenbar, rasende pest, som hånd i hånd med den legemlige farsott higet etter å slå sjelen i hjel, for så å legge deres kropper øde. Så utrolige var folkets gjerninger, så uhyrlige var deres forherdelse. Luften var full av bespottelse og ugudelighet, av frådende stønn og drankeres hyl, og den villest natt var ikke sortere av forferdelse enn deres dager var det.»

Ja, sikkert. Mens Camus legger fremdeles sin skjerv i potten for håpet.

Mer å beundre

Det skal nevnes – mange leser Camus Pesten som en fortelling om nazistenes herjinger i Europa bare noen år tidligere. Da Camus ble spurt, sa han at «det kan godt være, men det er så mye, mye mer». Klart det er. Legger vi alt i én håv – Pesten, og hele Camus forfatterskap, inkludert romanen Fallet (som også er ute på Solum Bokvennen akkurat nå) – kan det sammenfattes i doktor Rieux holdning, mens andre blindt feirer friheten på de siste sidene: Han vil ikke være blant de som tier, han vil vitne om de pestrammede, «for i det minste å etterlate et minne om urettferdigheten og volden de hadde opplevd, og for ganske enkelt å si hva man lærer når man står midt i katastrofen, at det er mer å beundre enn å forakte hos menneskene.»

Flyter sant

Den nye oversettelsen er av det slaget som gjør at jeg ikke et øyeblikk tenker på at bøkene er oversatt – det flyter sant og i en ettertankens ro, signert Christine Amadou. Forlaget lover mer Camus, neste bok ut er Det første menneske, en gripende fortelling om hans oppvekst i fattigdom og uvitenhet. Men først en liten gratisartikkel Camus skrev som et forarbeid til Pesten: Formaningstale til pestlegene. Og deretter Den fremmede som tegneserie i nærmeste framtid.

LES OGSÅ:

Ingeborg Misje Bergem kommenterer: Camus er ikke interessert i motivene for ondskap eller godhet. Pesten er en fiende av livet selv

Anmeldelse: – Giordano er herlig poetisk i sine betraktninger om viruset

---

Roman

• Albert Camus
• Pesten
• Oversatt av Christine Amadou
• Solum Bokvennen

---