Mer å beundre enn å forakte hos menneskene

Mens koronaen raste gjennom Bergamos gater, røk Camus Pesten opp på topplass blant solgte bøker i Italia, det samme i Frankrike. Her hos oss la Bokvennen forlag – som i et slags forsyn – en ny, norsk og god oversettelse av romanen på bordet, allerede en bestselger, her også. Så hva er det? Har Pesten noe å fortelle oss som vi ikke vet? Er ikke det gamle gammelt og det nye nytt – spiser en ny pest seg annerledes fram enn de mange foregående? Den som leser Camus skjønner at pest er pest til alle tider, den er en løpeild av ondskap som fortærer det den fortærer. Vi reagerer likt, til forveksling likt når den er der. Vi lukker, vi stenger, vi isolerer og setter i karantene. Pesten går foran og lammer, deretter kommer håpløsheten – og så oppgivelsen. Dette og mer har pestene til felles. Men for Camus er det noe som er enda mer synlig – under en pest henter menneskene fram den styrken de har og er klokke sikre på at det hjelper.

Rottenes overtak

Camus Pesten er kort fortalt en roman om hva menneskelig godhet består i og av, en fortelling om hvorfor mennesker velger som de gjør. Camus pest foregår i den franske kolonibyen Oran i Algerie, hvor Camus var født. En vakker vårdag finner legen Bernard Rieux ei død rotte i oppgangen. Han finner flere, alle blodige, oppblåste, rammet av ett eller annet. Pesten var i byen. Rieux var den første som så det, han tolket det han så – og gikk i gang med sin barmhjertighetsgjerning, trosset trusselen og viruset, menneskene var viktigere. Han bestemte seg for det. Nærmest som en Kristus-figur, slik vi finner dem i blant andre Dostojevskijs Idioten og Bernanos Underet i de tomme hender. Ingen pest der, men grunnholdningen er den samme. Når det virkelig tar av, står Rieux der som en skipper i uhyggelig farvann – han slipper ikke grepet om årene, han går aldri på kompromiss. Han står i dette i forhelvete, folket «hans» er ikke levende døde, men levende og døde på samme tid.