Kåre Rånes

Pensjonert prest i Den norske kirke

Det har vært underholdende å følge tvekampen mellom Vårt Land og Dagbladet om tro og vantro i Den norske kirke. Takk til Bjørn Kristoffer Bore for velformulerte kommentarer om pietismens nye hjem i Dagbladet, og til Sunniva Krogseth for kostelig karikatur (VL 20. juni). Takk også for innlegg fra John Olav Egeland (VL 27. juni), og at han engasjerer seg i Den norske kirkes fremtid på tross av manglende faktakunnskaper (Dagbladet 10. juni).

Forestillinger om tro

Når alle mangler er kamuflert og glemt, og ironien er lagt til side, står vi igjen med det viktigste i denne saken. For det første: Forestillingen om religiøs tro. Egeland vil ikke stemples som pietist, og bedyrer sin toleranse for andre menneskers tro, verdier og dogmer. Det må han tros på. Men pietismens problem er ikke intoleransen. Saken er at pietismen står for samme forståelse av religiøs tro som Egeland gjør seg til talsmann for: At tro er noe annet enn det som kommer til uttrykk «(...) gjennom tradisjoner, bygninger og seremonier». Troen må være inderlig og personlig. Dette går som hånd i hanske med dagens gjengse forståelse; at kristen tro er en personlig tilslutning til ett sett dogmer og verdier, riktignok skalerbar etter eget ønske.

Tillit

Men det finnes også en annen inderlig forståelse av tro: Jeg tror, og har tillit til deg! Religiøs tro handler først og fremst om tillit til noe eller noen som er mer enn det jeg kan beskrive. Et slikt tillitsforhold praktiseres gjennom samliv og tilstedeværelse. Det er nettopp denne muligheten medlemskapet, arkitekturen, seremoniene og tradisjonene gir oss. 

Kirkerommet er ikke bare kultur. Her oppstår møter mellom mennesker og Den Ukjente Gud. Kirkens lederskap må selvsagt være kvalifisert og dedikert for å kunne sette ord på at dette er møter med den treenige Gud, slik arkitekten og håndverkerne må være kvalifisert til å bygge et hus. Men for kirkemedlemmene og beboerne må det være tillatt å gå inn og ut av huset, uten å måtte svare korrekt på spørreundersøkelser.

LES OGSÅ: Hvem kan bestemme hvem som «egentlig» kristen?

Tidens trange forståelse

Kirken skal ikke klistre etiketten «egentlig kristen» på folk som reserverer seg, men det må være tillatt å holde huset åpent, og problematisere tidens trange forståelse av hva tro er. Det er også en karikatur at de som bruker kirken ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, bare kommer til kirke fire ganger i løpet av livet. De er regelmessige kirkegjengere, bare i en langsommere rytme. De går i sine barns og barnebarns dåp, i sine søskenbarns og tantebarns konfirmasjon, sine søskens og sine kollegers bryllup, sine besteforeldres og sine naboers begravelse. De er ikke kirkefremmede, men de kjenner kirken fra et annet perspektiv enn kirkens formelle og uformelle lederskap gjør.

«Livsløpskirke»

Dermed er vi fremme ved det andre poenget i denne saken: Den norske kirkes selvforståelse som folkekirke, løsrevet fra staten. Egeland skriver at det «for oss som står utenfor det kirkelige fellesskapet» er vanskelig å forstå kirkens letthet ovenfor sine passive medlemmer. Dette er det andre poenget: At den folkekirkelige identitet først og fremst er en indre kirkelig utfordring. Nå er det kirkens eget lederskap, ikke staten eller Dagbladet, som må vedlikeholde de folkekirkelige strukturer. Den norske kirke må forstå at en folkekirke først og fremst er en «livsløpskirke». Kirkens A-medlemmer er de som bruker kirken ved viktige vendepunkt i livet, selv om de skulle svare ærlig, oppriktig og «feil» på spørreundersøkelser om personlig tro, tvil og vantro.

LES RESTEN AV DEBATTEN OM KIRKEDEMOKRATIET: 

• Vårt Lands leder som svarer Dagbladet: – Dagbladet bør ha faktagrunnlaget på stell

• Dagbladet svarer Vårt Land: – Vårt Lands hovne pekefinger

• Petter Olsen: – Bjørn Bore henter fram negativt syn på pietismen