Dagblad-redaktøren som vil dømme levende og døde

«Er du personlig kristen?» Hvor ofte har jeg ikke blitt spurt det? Svaret er selvsagt ja, men jeg har ofte lurt på hva spørsmålet egentlig er. Hva er definisjonen på en «personlig» kristen? Jeg kjenner dypt religiøse kristne som ikke ville svart ja på spørsmålet fordi begrepet har undertoner de ikke kan akseptere. Noen føler ordet feilplasserer dem ideologisk i kirkelandskapet. Andre med en litt svakere tro kjenner også på begrepet som fremmed.

Hvor kommer du fra?

Spørsmålet om hvor «personlig» du er kristen er en litt irriterende slektning av den etniske selvangivelsen som støtt og stadig avkreves av nordmenn som ikke er helt blendahvite, «Hvor er du fra egentlig?». Din tilhørighet, identitet og selvforståelse skal vurderes, måles og bestemmes av andre enn deg selv, og fra kriterier du kanskje ikke vedkjenner deg. Hvorfor brukes dette begrepet bare om religion? Er du gift? Ja vel, men er du personlig gift? Elsker du din ektefelle, eller bare bor dere sammen? Hvor ofte har dere sex?

Blasfemi mot Dagbladet

Forrige uke meldte det seg en litt spesiell messias for å dømme Den norske kirkes levende og døde. En lederskribent i Dagbladet skrev om den lave oppslutningen i kirkevalget, og den høye andelen i Den norske kirke som ikke definerer seg som «personlig» kristne eller kristne. Det antydes at Dnk holder seg med medlemmer Dagbladets lederskribent finner uverdige, utelukkende med formål å tuske til seg statlige milliarder. Lederen inneholdt grove faktafeil, noe Vårt Land påpekte på lederplass. Dagbladets John Olav Egeland skriver i et svarinnlegg at det er et «tjuvtricks» av Vårt Land å påpeke faktafeil, og klager over at vi benytter en satirisk tone mot selveste Dagbladet. Au.

Feil og satire til side. Egeland tar opp viktige spørsmål om Den norske kirkes utvikling, og om tro. Det er positivt. Dagbladets største problem er ikke alle faktafeilene, men at innleggene plasserer avisen i en kirkepolitisk retning som står langt fra dens stolte liberale og progressive tradisjon. I en instinktiv reaksjon mot lukten av alt som kan minne om kristen manns blod finner avisen seg i en uhellig allianse.

.

Gammeldags tankegods

Det som ligger under Dagbladets ikke helt vellykkede lederartikkel er en litt gammeldags forestilling om at det er en motsetning mellom modernitet, framskritt og humanisme på den ene siden, og religion på den andre siden. I det hypermoderne, liberale og svært progressive landet Norge er 80 prosent av befolkningen medlem av et trossamfunn, og under to prosent medlem av Human-Etisk forbund (HEF).

HEF har klødd seg i hodet over dette forholdet i årevis, og Egeland sikkert med dem. Da det ble enkelt å melde seg ut av Den norske kirke, gjorde ganske mange mennesker det. Men veldig mange, som selv ikke anser seg som troende, gjorde det ikke. Noen av dem har kanskje bare ikke fått ut den berømte fingeren. Men det er ingen tvil om at veldig mange ønsker å være knyttet til en institusjon og et fellesskap som står for verdier de har sans for og deler. De ønsker å ha tilgang på kristne ritualer og kristne rom. De ønsker å være en del av en større fortelling om seg selv og verden. Kanskje har de ingen skinnende bekjennelse å vise til, kanskje er de underveis, kanskje lar de kirken bære troen for 
dem.

Pietismen i Dagbladet

Synet på hva det betyr å tilhøre en religion er i vår krok av verden preget av pietismens sterke innflytelse. Pietistene mente at det ikke var nok å tilhøre det fellesskapet som forutsatte at Gud finnes, og at Jesus er hans sønn. Nei, den personlige omvendelse måtte til. Anger, bot og en nær kontakt med Jesus var det som bestemte om en var en ekte kristen eller ikke. Mange fikk nok en mer levende tro på grunn av pietismen. Men mange andre ble fremmedgjort.

Denne binære forståelsen av tro preger vår kultur fortsatt. Innflytelsen fra de to profilerte eks-pinsevennene Levi Fragell og Jens Bruun-Pedersen førte i sin tid til at Human-Etisk Forbund la den pietistiske trosforståelsen til grunn for sin kirkekritikk. Dette er kraftig moderert i dagens HEF, men Dagblad-
redaktøren står fortsatt på denne linjen når han langer ut mot kirken fordi medlemmene ikke oppfører seg slik Egeland mener de bør.

Dobbel standard

Det er litt som å høre ytre høyre si at Hadia Tajik ikke er en ekte muslim, fordi Tajik ikke lever opp til deres eget bilde av hva islam er. Som en liberal avis bør Dagbladet respektere folks evne til å velge selv, og applaudere en bred folkelig kirke som viser stor romslighet både utad og innad. Folket har nemlig forstått noe Egeland ikke er villige til å innse: At religiøsitet ikke bare handler om den enkeltes inderlige bekjennelse, men også om tradisjoner, verdier, ritualer og rom. Ser man til ethvert annet samfunn med en annen hovedreligion enn kristendommen, er vi villige til å akseptere at alt fra helligdager, gravferdsskikker, bannskap og matvaner er uttrykk for religion. Men er det snakk om kristendom, er standarden en helt annen.

Egeland må gjerne dele Den norske kirkes store kristne flertall i to for å utnevne kirkens mindretall til vinner. Slik kommer virkeligheten et hakk nærmere hans egen virkelighetsforståelse. Det blir som når Dagbladet i 1967 kommenterte VGs omlegging til tabloidformatet. «En liten avis er blitt mindre» het det da. Retorikk endrer ikke sannheter.

Levende medlemsdemokrati

Er det et problem at få stemmer i kirkevalget? Ja, men det er ikke et kritisk problem. Kirken er ingen stat, fylke eller kommune, den er et medlemsdemokrati. I slike organisasjoner er valgdeltagelsen som oftest langt lavere enn i politiske valg. Se på norske partier, der nominasjonsprosessen til Stortinget styres av et lite mindretall av medlemmer. Et borettslag, aksjeselskap eller idrettslag måles ikke ut ifra oppmøteprosenten på generalforsamlingen. Egelands demokratiforståelse er nesten like trang som hans pietistiske religionssyn.

Selvsagt burde flere stemme, men kjernen i kirkens virksomhet er ikke kampvoteringer og politisk strid. Ingen henvisninger til Stortingets intensjoner og ønsker forandrer dette faktum. Kirken har et stabilt prinsipprogram som har holdt seg bra i snart 2000 år.

Religiøse utrenskninger

Er det et problem at det offentlige finansierer trossamfunn, og at de får støtte ut i fra antall medlemmer? Nei og nei. Begge deler er demokratisk vedtatt med brede politiske flertall som ser religion som en positiv og viktig kraft i et moderne og fritt samfunn (Den norske kirke får forøvrig ikke støtte per medlem).

Krever virkelig Egeland at Den norske kirke skal ekskludere alle medlemmer han personlig ikke finner verdige? Hvordan mener egentlig Egeland at denne religiøse utrenskningen skal finne sted? Dette er et svært illiberalt krav som kler Dagbladet dårlig, og avisen bør komme med en presisering av sitt standpunkt her.

Sekulær pietisme

Til slutt: Er det et problem at 42 prosent av kirkemedlemmene ikke kaller seg kristne? Ja, absolutt. Her er Egeland inne på noe viktig. Dette er en stor utfordring for den norske kirke. Men disse 42 prosentene bør også føle seg friere til å kalle seg kristne, og ikke la høye krav til inderlighet fra Egelands religiøse politi eller andre pietister holde tilbake deres frimodighet. Dette må folk få avgjøre selv. Helt personlig, og uten noen påholden penn fra sekulære 
pietister.

Les resten av debatten om kirkedemokratiet: 

• Dagbladets leder som startet debatten: – Kirke uten demokrati

• Vårt Lands leder som svarer Dagbladet: – Dagbladet bør ha faktagrunnlaget på stell

• Dagbladet svarer Vårt Land: – Vårt Lands hovne pekefinger