Et fremmed blikk på dekonstruksjon
DEKONSTRUKSJON: Det er de eldre menneskene jeg skal gå til når det stormer i livet. Det jeg ikke skal gjøre, er å isolere meg og prøve å finne ut av dette på egenhand. Jeg uroer meg stort over at dette er noe mine dekonstruerende søsken(barn) tenderer til å gjøre.
– Jeg lærer sakte, men sikkert at det å vokse opp i en kristen familie, også kan være krevende. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må være å vokse opp i en menighetskontekst og finne ut av at viss forkynnelse ikke er fundert på Bibelen, at det er slik et gap mellom liv og lære eller at «kartet ikke passer terrenget», skriver Maria Lâm. På bildet: Jan Petter Moberg som har skrevet en mastergrad om dekonstruksjon.
Matilde Solsvik
Advarsel: Denne teksten bærer preg av Gen Z-språk.
Jeg har fulgt med på debatten om dekonstruksjon. I sommer leste jeg om en såkalt ny reformasjon blant unge omtalt i Dagen og i Vårt Land. Sommerlesingen vekket i meg den samme nedlatende og lite nysgjerrige holdningen som Iversen mener at Sæbjørnsen har i sitt innlegg. At dekonstruksjon ikke er en oppriktig sannhetssøken, men heller en modernisering av en Gud man kan like bedre, enn en Gud som utfordrer.
Og selv om jeg heller mer i retning av sistnevnte, og hans kaanaanspråk, så er det noe som stopper meg i å avfeie debatten med eksempelet: Det opereres ikke med «høykostnads-kristendom» i Kina, et begrep som har vært relevant i denne debatten. «Høykostnads-religion», handler om dyp forpliktelse og strenge betingelser innad i et fellesskap for å være med i det.
