Karisma senters bibelskole, Stockholm år 2000. Lengst bak i klasserommet sitter Josefin Lennartsson og tygger tyggegummi. Hun lytter, men med et kritisk øre.
– Det var mye i teologien og atferden som var destruktivt. Jeg var rebell og ble kastet ut av lovsangsteamet. I ettertid kan jeg kjenne meg stolt over at jeg var litt motstrøms.
Vi sitter på en restaurant i den svenske hovedstaden. Etter videregående bodde Josefin Lennartsson her i fire år, og rakk å gå tre bibelskoler.
For selv om hun hele oppveksten så kirkens mangler, var lengselen etter Gud og menighetsliv desto større. Etter bibelskolene ble det teologistudier som ledet videre til formannskap i Evangeliska Frikyrkan Ung (EFK Ung) og flere pastorstillinger.
Men det store kirkelige engasjementet skulle en dag få en brå slutt.
Brukt av «Nakedpastor»
Begrepet dekonstruksjon har sitt opphav hos den franske filosofen Jacques Derrida, som brukte det i forhold til litteraturkritikk.
David Hayward, kjent under navnet «Nakedpastor», mener selv at han var den første som brukte ordet om kristen tro i 2008. Siden da har det blitt et samlebegrep for mennesker som omformulerer troen sin, og i dag finnes det mengder av Instagramkontoer, Facebookgrupper og podkaster som kretser rundt temaet. Framfor alt i USA, men også i Sverige.
Begrepet brukes med varierende betydning. I noen kristne sammenhenger har det blitt synonymt med mennesker som kritiserer og forlater troen, mens andre bruker det som beskrivelse av en naturlig bearbeiding av den troen man vokste opp med.
Kunne ikke være pastor lenger
Under Josefin Lennartssons siste rolle i kirken, som pastor i en mindre menighet på landsbygda, sa det til slutt stopp. Da utmattelsessymptomene igjen gjorde seg gjeldende, og hun ikke opplevde at hun fikk den støtten fra kirkesamfunnet som hun trengte, begynte hennes dekonstruksjonsreise for alvor.
– Hvis jeg skal bruke kristent språk, så var det vel da jeg innså at det ikke går an å fylle ny vin i gamle skinnsekker. Jeg hadde prøvd å forandre den gamle skinnsekken, men den nye vinen jeg hadde smakt trengte et nytt kar.
– Hva var det du hadde forsøkt å forandre med kirken?
– Jeg hadde blant annet forsøkt å innføre en mer likestilt tenkning og løfte den globale rettferdighetsspørsmålet. Teologisk hadde jeg løftet perspektivene rundt hvilke gudsbilder vi tillater. Kan man for eksempel si hun om Gud? LHBT-spørsmålet var et annet, og der angrer jeg nå på at jeg ikke åpent våget å ta stilling som positiv.
Josefin forteller at hun mange ganger, når hun presenterte nye ideer og tanker i forskjellige sammenhenger, fikk høre at hun måtte begrense seg.
– Hvis jeg skal tolke det velvillig, handler det om at man ikke forstår det jeg kommer med, at det blir for mye for folk. Jeg har vært annerledes og kreativ, og det har vært vanskelig for andre å håndtere.
– Du har selv sagt at du ikke alltid har vært helt smidig?
– Det er jeg klar over, jeg har mer å lære, som alle andre. Jeg har en slik side, idealisten som kan være ganske kranglete. Jeg forstår at jeg ikke er helt enkel, jeg er ikke konform.
– Men motstanden du har møtt, handler det om enkeltpersoner eller strukturer i kirken din?
– Jeg vil si at det er strukturelt, at det handler om en mangel på mangfold og evnen til å ta inn mangfold. Men jeg vil virkelig si at jeg har møtt begge deler, mange har satt pris på meg. Men når det virkelig gjelder, å faktisk forandre, så har det ikke blitt så mye av det. Det skapte et etisk stress i meg, flere og flere spørsmål ble for tunge å bære, og jeg kunne ikke være en representant for en slikt sammenheng.
Tre fellesnevnere
En som har forsøkt å definere begrepet dekonstruksjon er skotten Phil Drysdale, som driver et nettverk for mennesker som dekonstruerer troen sin.
Han har etter flere undersøkelser funnet tre fellesnevnere for dem som dekonstruerer. Den første er at de stiller spørsmål ved grunnleggende verdier i sin trostradisjon. Den andre er at de derfor trenger å endre noen av disse verdiene. Den tredje: Som følge av dette, er de mindre bastante i spørsmål som berører tro og åndelighet.
Drysdale har også undersøkt hvor mennesker lander etter sin dekonstruksjonsprosess. Faktum er at nesten en tredjedel fortsetter å være kristne, ofte i et mer progressivt miljø, en tredjedel blir agnostikere, og den siste tredjedelen lander i en av kategoriene «ateister», «åndelige, men ikke religiøse», «ingenting spesielt», eller «annen religion».
Radikalt annerledes måte å forstå Bibelen på
Victoria Vasquez møter meg i en korridor på Uppsala universitet, der hun er doktorgradsstipendiat i nytestamentlig eksegese. Dekonstruksjon er et tema som engasjerer henne. Hun beskriver hvordan hun selv gikk gjennom noe av en slik prosess etter å ha vokst opp i en sammenheng preget av trosbevegelsen.
– Jeg og min mann er teologiinteresserte, og vi hadde spørsmål om ting som skurret i den konteksten vi befant oss i. Vi begynte begge å studere teologi, og det hjalp å sette fingeren på hva det var som skurret. Her var måten å tolke og forstå Bibelen på radikalt annerledes enn i det miljøet jeg kom fra.
For Victoria Vasquez er ikke dekonstruksjon en trussel mot kirken, snarere tvert imot.
– Jeg er frustrert over at dekonstruksjon har fått en så negativ klang hos mange, at det har blitt synonymt med å forlate troen. Jeg tror vi trenger å gå gjennom perioder av dekonstruksjon og rekonstruksjon. Det er en del av den menneskelige og religiøse modningen.
Episenteret for bevegelsen
Dekonstruksjonsbevegelsen er internasjonal, men har sitt episenter i USA. Michael Graham, forfatter av The great dechurching og leder for The Keller Center, mener at USA akkurat nå gjennomgår det største og raskeste religiøse skiftet i landets historie.
De siste 25 årene har kirkebesøkene blitt redusert med 40 millioner. I undersøkelser om amerikaneres religiøse tilhørighet, minker antallet kristne med over to millioner hvert år. Samtidig øker gruppen «nones», altså ateister, agnostikere og «ingenting spesielt», med over syv millioner per år.
John Williamson har drevet intervjupodkasten «The deconstructionists» siden 2016, som første året hadde over en million nedlastinger. I hans øyne er det som skjer akkurat nå en ny reformasjon.
– Phyllis Tickle er en fantastisk forfatter som pleide å si at hvert 500. år skjer det en fornyelse av kirken. Vi hadde den store kirkesplittelsen i 1054, reformasjonen på 1500-tallet, og nå har det gått 500 år siden den gang. Dette er ikke noe som bare skjer i ett trossamfunn.
De fleste som tar kontakt, er takknemlige for at jeg bryter stillheten
— Josefin Lennartsson, tidligere pastor
Har møtt ulike reaksjoner på sin dekonstruksjonsreise
Josefin Lennartssons dekonstruksjonsreise fikk henne til å forlate kirken sin. I dag jobber hun som kontemplativ coach og forsøker å hjelpe mennesker med å lytte til sitt indre og finne sin vei i livet.
I fjor var hun med på å lansere «religionstraumadagen». Initiativet hadde vokst frem gjennom Facebookgruppen «De Fria Fåren – vi som dekonstruerer, lämnar eller förändrar vår tro». I dag har gruppen nærmere tusen medlemmer og er et samlingssted for mennesker som går gjennom en dekonstruksjonsprosess.
I Josefins podkast, «Hela mig», har hun de siste årene delt sin dekonstruksjonsreise. Å dele sine erfaringer med kirken på en så åpen måte har blitt møtt med ulike reaksjoner.
– De fleste som tar kontakt, er takknemlige for at jeg bryter stillheten rundt spørsmål de føler at de ikke har fått snakke om. Gjennom tredjepersoner har jeg fått høre at jeg har dårlig innflytelse. I noen av mine nærmeste relasjoner har jeg også møtt mye manglende forståelse.
Engasjert person med konservativ bibelsyn
Når Phil Drysdale, basert på sine undersøkelser, skal beskrive den typiske personen som dekonstruerer, er det en person som har vokst opp i et kristent miljø med et konservativ bibelsyn og klare svar. Personen har ofte vært en av de mest engasjerte i kirken og tatt troen veldig alvorlig.
– Det er en myte at de som dekonstruerer ikke har vært seriøse med sin tro. Snarere er det slik at de har vært så lidenskapelige og engasjerte at problemene har blitt mer åpenbare.
John Williamson, som har laget over 200 podkastepisoder siden 2016, ser flere fellestrekk ved de som dekonstruerer. Han mener prosessen ofte starter med en ny erfaring i livet som ikke passer med det man har lært. For hans egen del var en slik erfaring når han fikk venner som var hinduer og muslimer.
– Jeg hadde lært at hvis du ikke er kristen, havner du i helvete. Dette er fantastiske mennesker, så jeg tenkte at det ikke kan stemme. Hvis Gud virkelig er kjærlig, hvordan i all verden skulle han kunne la det skje?
På samme måte ser han hvordan kirkers syn på LHBT ofte er en vanlig årsak til at en dekonstruksjonsreise begynner. En tredje årsak er kirkens skam- og skyldkultur.
– Jeg tror mye kommer fra den konstante følelsen av å ikke være bra nok.
Dekonstruksjon er jo å plukke fra hverandre, men vi må også gjøre noe med bitene, rekonstruere troen
— Victoria Vasquez, stipendiat i teologi
Begynner i møtet med livet
Victoria Vasquez er inne på samme spor som John Williamson, når hun snakker om at en dekonstruksjon ofte begynner i møtet med livet.
– Man oppdager at livet er mer komplekst enn man tidligere trodde, at det ikke er så svart og hvitt. Hvis man har vært i en kontekst hvor svarene har vært veldig kategoriske og ikke gitt rom for nyanser, blir det lett friksjon som kan sette i gang en prosess.
Hun ønsker at kirken generelt skal bli bedre på å snakke om livets og troens vanskelige sider. At kirken skal være et sted hvor spørsmål er velkomne og hvor det ikke gis bastante svar. Hun fremhever Salmenes bok sine ærlige rop til Gud, og Jesus selv, som forbilder.
– Jesus uttrykker sin angst i Getsemane og spør deretter på korset Gud hvorfor han har forlatt ham. Hvis det gis rom i Bibelen for å stille spørsmål, tvile og stille kritiske spørsmål, må det også være plass for det i våre kristne fellesskap.
Vasquez mener det er viktig at kirken forstår hvilken livskrise en dekonstruksjon innebærer.
– Troen er jo hvem man er, og begynner man å plukke den fra hverandre, så blir det en eksistensiell krise.
Samtidig som hun ønsker at kirken blir bedre på å være til stede i de vanskelige spørsmålene, og ikke for raskt kommer med enkle svar, ønsker hun at kirken skal være et sted hvor troen kan rekonstrueres.
– Dekonstruksjon er jo å plukke fra hverandre, men vi må også gjøre noe med bitene, rekonstruere troen. Der må kirken være til stede og veilede, og lære seg å være i ubehaget sammen med den som dekonstruerer.
Dette er ikke noe som bare skjer i ett trossamfunn
— John Williamson, podkastvert
Når Josefin Lennartsson i dag skal beskrive frikirken hun tilhørte, ser hun den som en mangfoldig bevegelse med mennesker som vil vel, men som noen ganger er uvitende og ignorante.
– På hvilken måte uvitende og ignorante?
– Der kan vi jo gå inn på mennesker som forlater kirken, et tema som har opptatt meg i 20 år. Nå når jeg selv ser meg som en av dem, ser jeg at det fortsatt ikke finnes kompetanse til å møte de som har forlatt kirken på en empatisk og omsorgsfull måte. Det finnes ikke en vilje til å prøve å forstå hvorfor de har forlatt og den smerten det innebærer.
Som eksempel nevner hun hvordan hun og andre som dekonstruerer ofte får høre fra kristne at «det der har jeg aldri opplevd» eller «alle kristne er ikke slik» eller «min kirke er ikke slik».
– Den typen reaksjon er et tydelig bevis på ignoranse fordi du ikke vil ta inn og lytte til menneskers erfaringer.
– Finnes det noe ansvar hos den som dekonstruerer, for å skape møter med mennesker i kirken som vil lytte?
– Man må huske at det er utrolig smertefullt å gå gjennom en slik prosess, det er en livskrise. Da er det ganske mye forlangt at de skal initiere og stå for de plattformene. Kirkene har en plattform hvor det finnes tid og rom, og hvis man har fostret mennesker i de lokalene, burde man bry seg om de som forlater via bakveien.
– Hva tenker du om de som ser de samme problemene som du med kirken, men som likevel er en del av den, fordi de tenker at det er en del av å være kristen?
– Jeg forstår tanken, vil du være med i vår innebandyklubb, må du spille innebandy. Et problem jeg ser med det resonnementet er at barn som vokser opp der, lærer at innebandy er det eneste som eksisterer.
Man må huske at det er utrolig smertefullt å gå gjennom en slik prosess, det er en livskrise
— Josefin Lennartsson, tidligere pastor
Hun fortsetter sammenlikningen med å forestille seg at innebandyklubben skulle si til barna at de ikke får spille noen annen sport, og at de som gjør det, havner i helvete. Hun tar et annet eksempel, en LHBT-person som vil være aktiv i menigheten, men som ikke får det. Selv om hun er klar over at det finnes et mangfold av menigheter, mener hun at eksemplene er tilstrekkelige for å vise at kulturen kan være så skadelig at man trenger å forlate den.
– Og det er ikke bare å si til en LHBT-person at de kan gå til en annen kirke der de er akseptert, for har man vokst opp i en kirke, så er det jo som ens familie, som en slekt man har.
Søk etter ekthet
John Williamson ser dekonstrueringsbevegelsen som et uttrykk for menneskers søken etter ekthet. Han tror at mange i dag ser på kirken og ikke får det de ser til å stemme med Jesu liv og undervisning.
– De ser hvordan Jesus er der ute og tar seg av de syke, fattige og utstøtte, og så ser de at kirkene ikke ser slik ut i det hele tatt. De ser hykleriet i det og vil ta Jesu ord på alvor og gå ut og elske våre medmennesker, uten unntak.
Jeg ber ham formulere hva han tror ville være dekonstrueringsbevegelsens trosbekjennelse.
– Jeg elsker det min far, som er pastor i den evangelisk-lutherske kirken, sier: Spørsmålet vi alltid bør komme tilbake til når vi diskuterer kirkens læresetninger, er om teologien ender i Gud som kjærlighet. Hvis den ikke gjør det, er det sannsynligvis ikke det Gud vil.
Snakk mer om hva som gjør en tro bærekraftig
Victoria Vasquez mener at vi burde snakke mer om hva som gjør en tro bærekraftig. Hun er selv overbevist om at troen trenger å gå gjennom sykluser av spørsmål og tvil for deretter å kunne lande i en ny type tillit.
– Når vi oppdager at x ikke alltid fører til y, at en helbredelse ikke skjer til tross for at jeg ber og proklamerer, kan verden oppleves som avmystifisert. Den magiske tenkningen forsvinner. Men når man har dekonstruert det, kan man se at mirakler kan skje, men at Gud også kan være med når det ikke skjer. Da blir Gud plutselig nærværende igjen, men ikke på en statisk måte, heller på en mer mystisk måte. Det gjør at man blir mer ydmyk overfor livet, og troen blir ikke noe jeg bærer og presterer, men noe jeg finner ro i.
Ikke kristen, men Jesusetterfølger
Josefin Lennartsson vil ikke gå i detalj om hvordan hennes forhold til kirken og troen ser ut i dag. Hun beskriver hvordan hun alltid vil beholde den kulturelle forståelsen og språket hun har fått fra kirken. Men at hun i dag føler at troen både er privat og i bevegelse.
– Det er ikke statisk. Svarer jeg noe i dag, kan det se annerledes ut om en uke. Det er noe levende som pågår i mitt liv, jeg lever stadig med disse spørsmålene.
– Kaller du deg kristen?
– Nei.
– Kaller du deg Jesusetterfølger?
– Ja.
Victoria Vasquez’ råd til den som dekonstruerer sin tro, er å ikke bare søke seg til mennesker som har dekonstruert og forlatt troen, men også til dem som har dekonstruert og funnet en dypere tro.
– Hvis man ikke finner det i sin egen menighetskontekst, søk det i en annen sammenheng slik at du ikke blir alene med spørsmålene. Dekonstruksjon må ikke føre til at man forlater troen.
Artikkelen er først publisert i den svenske avisen Dagen. Den er oversatt ved hjelp av ChatGPT.