Egoisme
Skepsis til dogmet om det organisk gode mennesket kan forhindre at en skader seg selv og andre. Aktiv nestekjærlighet forutsetter en robust forståelse av menneskenaturen. Uten det glir man lett inn i idealiseringer og ufruktbare forventninger.
En av forskjellene mellom et humanistisk og et kristent livssyn, går på menneskets egoisme. I et humanistisk menneskesyn er egoismen en misforståelse, en mangel på fornuft. I et kristent menneskesyn er egoismen grunnleggende ettersom mennesket synes å ha en tendens til å være seg selv nærmest. I grunnen ligger det kristne synet tett opp til Freuds, som hevdet at mennesket har en tendens til å kretse rundt egne lyster. I dag er det få som har særlig lyst til å beskjeftige seg med denne siden av menneskenaturen.
Til og med innenfor kirken, den norske, vil enkelte bytte ut syndsbekjennelsen omkring lysten til det onde i mitt hjerte med lysten til det gode i mitt hjerte – noe som muligens vil virke litt kuriøst når det er syndsbekjennelse man bedriver.
Forestillingen om at mennesket har noe destruktivt ved seg, er definitivt ikke på mote - til tross for at man er blitt mer og mer obs på konfliktnivået, enten det gjelder innenfor familielivet eller på arbeidsplassen.
