Det norske samfunnets Leviatan

På slutten av 1800-tallet reiste den unge, indiske advokaten Mahatma Gandhi til Sør-Afrika. Her fikk han oppleve hvite sørafrikaneres diskriminerende holdninger og handlinger på grunnlag av etnisk identitet. Da myndighetene i 1906 innførte the Asiatic Law Amendment Ordinance, en lov som bl.a. krevde at alle indere måtte registrere seg med fingeravtrykk, protesterte Ghandi og hundrevis av indere med ham. De var da ikke kriminelle, og de nektet å la seg behandle som sådan.

I 2010 ble det innført fingeravtrykk i norske pass. Det fikk meg til å tenke på Gandhi, og jeg tenkte som Gandhi; Vi er da ikke kriminelle – hvorfor skal vi da gå med på dette? Men det gjorde vi. Trusselen fra mer eller mindre uidentifiserte terrorister, og ikke minst det store fokuset på den, ser ut til å ha skapt en fornemmelse av fare som stadig hviler over samfunnet og gjør oss villige til å gi fra oss selv vår mest personlige identifikasjon – fingeravtrykket – til et offentlig, internasjonalt register.

I høst presenterte NRK en undersøkelse utført av Fritt Ord som viser at to av tre nordmenn synes det er greit at myndighetene overvåker oss elektronisk ved mistanke om terrorangrep. Det store fokuset på terror, terrortrussel og ikke minst PSTs terroralarm i sommer har trolig gjort sitt til at vi er blitt mer villige til å overgi visse rettigheter til en sterkere autoritet: myndighetene. I reportasjen ble det pekt på en mulig sammenheng med at nordmenn generelt har en sterk tillit til myndighetene.