Trygve W. Jordheim

Kommunikasjonsdirektør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Redaksjonelt uavhengig eller underlagt toppledelsen? Det er kjernespørsmålet i debatten rundt at Sjømannskirken dropper Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten. Nå skal redaktøransvaret i magasinet Hjem ligge hos generalsekretær Jeffrey Huseby.

Redaksjonell uavhengighet?

Fra pressehold er kritikken tydelig. Både av uttalelsene fra pressetikkekspert Gunnar Bodahl-Johansen, Vårt Lands lederartikkel og redaktørgeneral Arne Jensens debattinnlegg kan man bli sittende med et inntrykk av at Sjømannskirken nærmest har en plikt til å sørge for (uavhengig) journalistikk om egen virksomhet – og at dette er den vanligste måten å lage medlemsblad/internblad på.

Slik er det ikke, heller tvert imot. Langt større, mektigere og ikke minst mer pengesterke virksomheter enn Sjømannskirken lager medlemsblader og nettsider med informasjon som ikke er uavhengig.

«Sjømannskirken er ikke The Coca-Cola Company», skriver Arne Jensen, men det er heller ikke Equinor, Nav, Obos, Norges Fotballforbund eller Kirkerådet, bare for å nevne noen tilfeldige virksomheter. Ingen av disse har publikasjoner med redaksjonell uavhengighet fra toppledelsen.

Nære relasjoner

Heldigvis har Norge en raus pressestøtteordning, slik at alle sektorer skal få journalistisk flomlys på seg – uavhengig av egen betalingsvilje og -evne. Det finnes for eksempel minst fire aviser som av tematiske og/eller geografiske grunner bør følge med på Sjømannskirken: Vårt Land, Dagen, Bergens Tidende og Bergensavisen.

Som Martin Eikeland i Misjonsselskapet var inne på (VL 27/7), er det vanskelig å drive kritisk journalistikk overfor folk man har en relativt nær relasjon til. Det har man også erfaring med i Vårt Land, som ikke var ledende på dekningen av daværende sjefredaktør Helge Simonnes’ pensjonspakke i 2015. Jeg jobbet selv i avisen da og husker hvor keitete det ble. Dagens Næringsliv var best på saken, selv om kollegene mine og jeg satt midt oppi den. Fra min utenfra-posisjon i 2018 så det ut som tilsvarende mekanismer også var virksomme under prosessen som førte til Åshild Mathisens avgang som sjefredaktør.

LES OGSÅ: Helge Simonnes: «Det Sjømannskirken nå gjør, er fullt legitimt»

Kritisk journalistikk

Derimot var det Vårt Land som kom nærmest et svar på hvorfor Audun Myhre plutselig måtte gå som generalsekretær i Sjømannskirken i 2014. Vi (altså Vårt Land) la ned store ressurser i å gjøre leserne litt klokere. Det ble de ikke av å lese Bud&Hilsen, som Hjem het den gangen.

En tilsvarende historie kan fortelles om dekningen til Agenda 3:16 da Normisjons påtroppende generalsekretær ble avsatt før han rakk å tiltre i 2013. Misjonsfolket måtte lese Vårt Land for å få vite, selv om Agenda 3:16 også da jobbet etter Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.

Pressens samfunnsoppdrag

I lys av disse erfaringene stusser jeg over denne formuleringen i VLs lederartikkel (23/7)

«Det er tankevekkende at man overlater slike saker (som er betente i organisasjonen) til eksterne medier, til tross for at et organisasjonsblad selv ofte har den beste kompetansen til å kunne gi slike saker en grundig og seriøs behandling.»

Her signaliserer avisen en merkelig selvforståelse. Det er jo ingen som «overlater» virksomheten sin til pressen. Pressen har sitt samfunnsoppdrag og stiller spørsmål til hvem de vil, uavhengig av hva andre måtte ønske og mene. Det er heldigvis ikke slik at noen kan unndra seg dekning i redaktørstyrte medier med henvisning til at de har et organisasjonsblad som skal ta seg av de vanskelige sakene.

 

HAR DU FÅTT MED DEG DISSE?

Reportasje: - Å være ansatt i Sjømannskirken var ingen god opplevelse. Jeg mener man burde kunne forvente mer av en kirkelig arbeidsgiver

Sjømannskirken gratulerer Pride-bevegelsen

Olemic Thommessen opplevde stormkast i politikken. Men besøk fra Dalai Lama var vanskeligst av alt