Demokratiet i Norge er en allianse mellom de som er flest, og de som er mest

(Jeg tillater meg å lage en egen tråd av dette innlegget jeg la under Erling Rimehaugs tråd "Den modige stemmen"; da mine anliggender berører minoriterer som sådan. Til VD-red.: Håper dette er tillatt (?). )

--- Er de fleste i maktapparatene også de som er best; eller er de nettopp bare flest? Man følger flertallet som kjent ikke fordi det har rett, men fordi det har makt. Man påstår ofte at beslutningene tas av flertallet. Men dette stemmer ikke. Beslutningene blir tatt av flertallet av dem som blir hørt i mediene og som avgir de avgjørende stemmer der makten egentlig sitter. I den offentlige debatten klassifiseres land ofte som "demokratiske" eller "udemokratiske"; hvor det er knyttet en normativ idé om at de førstnevnte representerer frie og demokratiske nasjoner, mens det mostatte er tilfellet for de sistnevnte land. Men det er ikke tilstrekkelig at de styrende og ledende i samfunnet henviser til flotte prinsipper og regler om borgernes frihet når virkeligheten for enkelte er en annen: Dvs et mindretall ikke tillates å verken definere sine rettigheter eller gjøre bruk av de nevnte gode prinsipper og regler. Og dette blir mulig hvor de ikke evner å komme til orde, eller ikke kan eller har muligheter for på benytte sin ytringsrett.

Vi er tilbøyelige til å betrakte friheten som den høyeste politiske verdien; fordi vi tror at det er en nødvendig sammenheng mellom frihet og demokrati. Men slik henger det like vel ikke nødvendigvis sammen. Den og de som ikke evner å definere sitt liv fritt under de gitte forutsetninger, og slik bruke mulighetene for å realisere det, faller også utenfor. Skal man beherske landets rettigheter må man også evne å beherske det språk som blir lyttet til. Demokratitet blir i dette tilfellet som ulveflokken og fåret som i fellesskap skal avgjøre hva de skal ha til lunsj.

De politikere og samfunnsdebatanter som forkynner den positive friheten har dessverre en tendens til å bli paternalistiske og sågar totalitære. Dette blir merkbart kun for de som utsettes for det negative her. Jfr Marthe Wexelsen Goksøyrs ord og andres tause ordløse skrik om hjelp. Staten og flertallet fremmer nemlig et syn på mennesket og demokratiet som virker ekskluderende. Viser for øvrig til følgende innlegg hvor jeg berører samme problemstillinger.

Demokratiet trues vel så meget av harmoni, enighet og orden som av uro og uorden. Frihet, likhet og menneskerettigheter er helt sentrale elementer i demokratiet Norge. Men eksisterer det et egentlig demokrati når man hver dag registrerer at det er grunnleggende ulikheter mellom menneskene - og at de som mangler ytrings- og tale-evne, dvs ytringsmakt i de rette instanser, defineres bort av de som adekvat evner å ivareta sine egne interesser? Å prinsipielt ha en stemme under de kollektive beslutninger er helt utmerket. Men den beskytter ikke ens rettigheter, muligheter for å leve på samme vilkår som resten hvis det viser seg at flertallet ikke aksepterer- og dermed definerer bort ens rettigheter.