Erhard Hermansen

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Hver dag driver vi med «boksing.» Som mennesker setter vi raskt andre i boks. Ifølge forskning tar det under et sekund før vi har betraktet et menneske nok til å sette en eller annen form for merkelapp på vedkommende.

Noe av grunnlaget for denne «boksingen» kan være at vi liker å ha kontroll. Vi blir nemlig litt skremt av det ukjente, det som er utenfor vår kontroll og fatteevne. Det gjelder fenomener i naturen og universet, så vel som mennesker som tenker, tror og handler annerledes enn vi selv ville ha gjort.

Vi setter hverandre i bås

Når vi møter nye mennesker kommer derfor fordommene våre ganske raskt til syne i vårt indre. Når vi skjønner at noen ikke er helt som oss, eller tenker likt, karakteriserer vi vedkommende som «den fremmede». Da kommer betegnelser som setter personen i en bås. Dette skjer nærmest på automatikk, uten at vi setter spørsmålstegn ved stemplingen. Det er stereotypienes yngleplass, hvor fordommene får helt fritt spillerom uten innsigelser.

Tar vi oss noen gang bryet med å sjekke om fordommene våre faktisk stemmer? Eller blir merkelappene hengende ved folk for alltid, når de først er satt? Og hindrer «boksingen» oss fra å bli kjent med folk for den de er? Tør vi å åpne boksen for å finne ut hva som er inni?

LES OGSÅ: Fryktar samanbrot av den offentlege samtalen: - Kostar det for mykje å ta del, så lar ein heller vere

Polariserte debatter i kristen-Norge

Møte mellom mennesker er tittelen på en bok i interkulturell kommunikasjon. Det er noe verdifullt med dette. Å møte mennesker. Møte de der de er. Å være åpen og tilgjengelig for samtale og dialog. På mange måter kunne man tenkt at vi med verdens globalisering er mer åpne og imøtekommende enn noensinne. En skulle tro at med inntoget av sosiale medier ble de resterende skillelinjene mellom folk brutt ned. At rasisme ikke lenger var et problem. At diskriminering og mobbing tok slutt. Sosiale medier skulle sikre at vi kunne kommunisere med alle, uavhengig av bakgrunn, tid og sted. Dessverre har det vist seg mer og mer at det som kan være fantastiske verktøy for dialog og samtale i stedet blir brukt svært lite konstruktivt og fører til større motsetninger i samfunnet.

Dette kan man også observere i teologiske diskusjoner og debatter i kristen-Norge. Det som kjennetegner debattklimaet er at det lett sentrerer seg rundt to «bokser»: Konservativ eller liberal. Ut ifra dette blir merkelappene «kristen», eller «ikke-kristen» satt. «Hun kan vel ikke være en bibeltroende kristen, hun som er så liberal?». Eller, «han kan da ikke være kristen, han som er så trangsynt og utviser så lite nestekjærlighet ...?» Men er det virkelig vår oppgave å komme med slike utsagn? Tjener det til noe?

Mange er opptatt av å fremme sin sak, og sin sak alene

Noen meninger blir av det store fellesskapet betraktet som korrekte, mens andre meninger blir man nærmest fryst ut for å forfekte. Enten er du med oss, eller så er du mot oss. At det ikke finnes noen mellomting eller nyanse i sakene man diskuterer. Til dels kan dette skyldes hvordan sosiale mediers algoritmer er skrudd sammen. «Ekkokammeret» har vært med på å bidra til at «den gode samtalen» har svunnet hen. I ordskiftet har debatter overtatt for dialog, spesielt kan vi se dette i ulike diskusjonsforum på Facebook. Karakteristikkene hagler i hytt og vær, og man har nærmest ingen tanke om hvilke ord man bruker for å snakke ned den som er annerledestenkende.

Ofte kan det virke som at debatter handler mer om å finne svakheter hos meningsmotstanderen for å snakke den andre ned, enn formidle hva en faktisk står for selv. For å vinne argumentasjonen setter man gjerne ting veldig på spissen. Derfor kan debatter være polariserende i sin natur. Mange er opptatt av å fremme sin sak, og sin sak alene.

LES OGSÅ: Elise Kruse: På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre og hverandres holdninger

Boikott er ikke svaret

Polariseringen vi ser fører nemlig til at dialogene vi tidligere hadde gående er gjort om til debatter. Faren er at en slutter å snakke sammen, slutter å lytte til hverandre, slutter å se hverandre. Plutselig skal vi boikotte alle som har andre meninger enn oss. Og det er mye lettere å boikotte enn å faktisk sette seg ned med noen for å prøve å forstå det uforståelige. Boikott løser ingenting, og ødelegger totalt for muligheten til dialog.

Dialog er det diametralt motsatte av debatt. I stedet for å forhåndsdømme og boikotte den man snakker med, handler dialog om å forstå den andre bedre. Det er å sette seg ned og samtale med noen, vel vitende om at man har gjensidig respekt for hverandre. Man er interessert i å oppklare misforståelser, og å se hva de reelle uenighetene består i og hva en tross alt har felles, samtidig som man kan være enig om å være uenig.

Dialog er et felles prosjekt der deltakerne skaper noe sammen. Det som skapes, kan være en bedre felles forståelse, helt nye innsikter, eller noe annet man går sammen om.

Bare kjærlighet

Å ha en dialog betyr ikke at man ikke skal stå for det man mener, men det handler om å stå for noe i kjærlighet. Bare når man står for noe i kjærlighet, kan «bokser» åpnes opp og merkelappene tas av. Bare i kjærlighet kan man respektere noen, og til og med være glad i noen, selv om de mener noe helt annet. Bare i kjærlighet kan egoismen tre til side, ekkokammeret åpnes, og man får en fornyet forståelse av både seg selv om sine omgivelser.

Dialog gjort i kjærlighet åpner for forsoning og gjør det mulig å finne løsninger alle kan leve med. Det kunne alle og enhver trengt i disse tider.

LES MER:

«Mange vil hevde at Zuckerberg har skapt et ukontrollerbart monster», skriver sjef-forsker

Støtte til Bruun: «Mangfold i Den ­norske kirke har en pris»

Biskop Halvor Nordhaug: «Dramatisk å nekte kvinneprestmotstandarar i DNK»