Marius Timmann Mjaaland

Professor i systematisk teologi og religionsfilosofi, Universitetet i Oslo

Ordet dåp (Taufe) kommer fra dyp (Tiefe), skriver Martin Luther i sin forklaring til dåpen. Den som døpes, senkes altså egentlig ned i dypet, til den visse død, før den døpte løftes opp igjen av vannet til et nytt liv. Dette er dåpens dramatikk, slik den skildres ikke bare av Luther, men også av Paulus og evangelistene. Paulus beskriver hvordan den døpte blir begravet med Kristus, i en død som er «lik hans» – og nettopp derfor, forent med Kristus, forventer en oppstandelse som sprenger dødens grenser (Rom 6,1-11).

Relasjon til Gud

Dåpen beskrives ofte som et tegn og et symbol, og det er mye symbolikk i dåpens vann – død og liv, kaos og livskilde, og livet som går opp og ned. Men blir man stående ved symbolet, så beveger man seg fortsatt på vannets overflate. Ved Guds ord, skriver Augustin, forvandles elementet til et sakrament. Guds skaperord utgjør forskjellen som lar forvandlingen finne sted. Og dette er avgjørende for dåpens betydning, også som tegn i bibelsk forstand: Det etableres en relasjon til Gud ved Den hellige ånd, i Jesu Kristi navn. Korsets tegn på den døptes panne er et merke som den døpte bærer med seg. Dødens merke, og livets, forventningens.

Men flere spør i dag: Hva skal vi med dåp, er det ikke gammeldags? Hvorfor døper vi i det hele tatt? Kan vi tro på dette? Kan vi gjøre slike valg på vegne av barna – må de ikke få velge selv? Av de som lar barna døpe, svarer likevel det store flertall foreldre (ifølge sokneprest Kristin Stang Meløe) at det handler om tradisjon og om verdier. Man vil det beste for sine barn. Kirken står for verdier man vil føre videre. Dette er etter min vurdering svært gode og legitime grunner for å søke dåp.

LES OGSÅ: Her er hele den nye dåpsteksten til Bispemøtet

Hvorfor døper vi?

Tradisjon: Å døpe er å tradere, altså å gi videre det man har fått. Strengt tatt kan dåpen ikke velges, den kan bare gis videre. Men dette er ingen liten sak. Som andre ting vi gir våre barn, vil det prege dem. Dåpen strekker seg ut over et helt liv, for gaven er større enn det vi kan se rekkevidden av. Den som døpes, overgis til Gud – og mottar livet som gave, i en annen forstand enn det naturen gir og tar.

Verdier: I dåpen feirer vi ikke bare at barnet er født, men også skapelsens opprinnelige godhet. Om vi er viss på at en slik godhet finnes, vet vi også at til tross for uroen, til tross for uvissheten, til tross for at verden rundt oss kan virke truende og usikker, vil troen på det gode vokse seg sterkere i et menneskebarn som er elsket. Og den døpte, om hun er voksen, ungdom eller barn, får bekreftelsen på at hun er elsket, høyt elsket, av Gud og mennesker.

Derfor er det altså vi døper – og blir døpt: for at den døpte skal få del i fellesskapet med Kristus, til et liv i tro, håp og kjærlighet.

Dåpens dyp

Om det fins en Gud, er dette en virkelighet som stikker dypere enn alle andre relasjoner i livet, selv til våre aller nærmeste. Men ikke alle gudsrelasjoner er gode. De kan være bestemt av frykt, av angst, av uro, av sinne og opprør. I dåpen blir vårt forhold til Gud bestemt av Jesu ord, av Jesu liv, død og oppstandelse, av hans selvoppofrende kjærlighet. Den kan vi tvile på. Den kan vi kjempe imot og streve med. Vi kan kjenne oss forlatt. Men selv da, når vi kjenner oss forlatt av Gud og mennesker, ligger dåpens gave der, urokkelig. I dypet.

Dåpens dyp er dåpens midte. Og det er dette midtpunktet vi må fokusere på om vi skal få sagt noe vesentlig om dåpen.

Hvordan våger Ottosen?

Mange har forsøkt, også i avisen Vårt Land, å hevde at dåpen blir falsk hvis vi ikke setter noen klare grenser, hvis vi ikke utelukker folk som ikke deler den rette tro (i dogmatisk forstand), som har feil oppfatninger om livet før og etter døden, om synd eller arvesynd, om den dobbelte utgang.

Informasjonslederen i NLM vil helst skremme foreldrene med fortapelsen. Hvordan våger han? Ottosen vil definere evangeliets yttergrense (slik mange har forsøkt før ham). En god dåpsteologi handler ikke om yttergrensene, men om evangeliets midte. Derfor er dåpen nødvendig til frelse (som det heter i CA): Den er evangelium, en nådens kilde. Det handler ikke om en magisk forståelse av et bestemt sakrament, men om Guds under. For i motsetning til bekjennelsen (som vi formulerer og avgrenser), kan troen og tilliten aldri mottas som annet enn en gave. Både på denne og mange andre måter er mennesker rammet av Guds nåde.

Forventer mer av biskopene

Min kritikk av biskopenes hyrdebrev vakte en viss uro – også blant våre biskoper, som med rette nyter høy aktelse i kraft av sitt kall og embete. Uroen skyldes neppe at ordene var skarpe, men at vi forventer mer. Større klarhet. Større innsikt og dybde. Det ligger selvsagt ikke noe personlig i dette. Tvert imot, jeg har eksplisitt takket preses for den enestående innsatsen hun har gjort som ledende biskop de siste åtte årene, og takken gjelder hele kollegiet. Men selve saken er viktig og krever skarpere blikk, og skarpere skjønn. Egentlig enda skarpere ord.

For hva med dåpens dyp? Hva med dåpens dynamikk, denne bevegelsen som går gjennom død til liv, gjennom fortapelse og fortvilelse til frelse og håp? Dette er viktig fordi dåpen ikke bare er en enkelthendelse, men også en prosess: Dåpen varer livet ut, som Harald Hegstad understreker i En nådens kilde. Det handler om å vokse inn i dåpen, ettersom man vokser inn i livet, inn i fellesskapet. Dåpens hemmelighet er gjentagelsen, at vi som mennesker kastes ut på dypet, igjen og igjen. Og da er det igjen viktige spørsmål som står på spill. Livets tyngde.

LES OGSÅ: Kaller kritikken av Bispemøtets utskjelte dåpstekst for «usaklig og urimelig»

Må ikke trivialiseres

Dåpens dynamikk og dybde gjelder uavhengig av om den døpte kommer ofte til kirken eller sjelden. Men kunnskapen er ikke uvesentlig. Og heller ikke prekenen, fortolkningen av sakramentene, som Åste Dokka påpekte nylig. Det er en tendens til at denne lutherske kirke (av alle!) overlesses med sakramental fromhet, samtidig som sakramentene tømmes for innhold. Dette har vi studert empirisk, så det kan jeg skrive mer om siden. Men nettopp derfor er det så viktig at dåpen ikke trivialiseres, at en ikke gir inntrykk av å ville døpe bare for å få døpt, bare helle noen håndfuller vann over hodet for å sanke inn nye medlemmer. Det er så mye mer, og så mye viktigere, som står på spill.

LES MER OM DÅPSBREVET SOM SKAPTE DEBATT:

Sokneprest: «Jeg skal lese dåpsbrevet av lojalitet, men tror det bare har kortsiktige gevinster»

Pensjonert prest: «Biskopenes dåpsbrev er teologisk tynt»

Trond Bakkevig mener dåpsbrevet er viktig, men synest biskopene er uklare. Her er teologens omformulerte forslag

«Har biskopene hatt en workshop og fått noen til å sende ut referatet, uredigert?»