Pavelig hyrdebrev om dåp

Marius Timmann Mjaaland

Professor i systematisk teologi 
og religionsfilosofi, Universitetet i Oslo

Biskopene har kommende søndag bedt 
alle menigheter lese opp en tekst om ­dåpen. Den er lang og ufokusert, full av løsrevne påstander, som at «livet ­fører oss opp og ned», det er «aldri for sent å 
bli døpt» og ­«vannet er vårt livsgrunnlag og ­samtidig en trussel». Men hva vil de si? Hvem skriver de til?

Teologisk er dette en av de svakeste tekstene jeg har lest på lenge, og den sier lite ­vesentlig om hva dåpen er og hvorfor kirken døper. Er det ­biskopenes alvor at denne skal leses høyt, og i sammenheng? Er det tenkt som et pavelig hyrdebrev eller et ­dekret fra kongen?

• LES MER: Knallhardt ut mot Bispemøtets nye dåptekst: – En ubegripelig tekst

Intetsigende og hjelpeløse forklaringer

Hvorfor skal vi døpe? spør biskopene, og svarer selv at det er et ­mysterium. «Ord strekker ikke til.» Men i neste vending hevder de at dåpen «gir oss del i påske­fortellingen», som om de leste høyt fra en ­barnebibel. Tonen er ikke så rent lite 
pompøs og ­belærende, innholdet usammenhengende. ­Hvordan kan et helt bispe-
kollegium skrive slik? Kan det tenkes at de ikke lenger tror – eller tror at noen andre kan tro – at Gud griper inn i dåpen? At noe ­avgjørende skjer, til frelse? Derfor må de forsøke en rekke andre forklaringer, på hva vi «legger i» eller liker med dåpen, men disse blir stadig mer intetsigende og hjelpeløse.

Brevet er symptomatisk for hvordan Den 
­norske kirke offisielt kommuniserer om dåp og ­nattverd. Men hvordan ser det ut i en ­vanlig guds­tjeneste? Et forskningsprosjekt under 
ledelse av E­lisabeth Tveito ­Johnsen på Teologisk 
Fakultet viser at ­nesten halve gudstjenesten 
ofte går med til dåp. Forkynnelsen rettes da til dåpsforeldre og opp­fattes tidvis som banal. 
Gud beskrives som «kjærlig» og «koselig». ­Eller med biskopenes ord: Det går «opp og ned», men vi har et «håp om at livskreftene er 
sterkere».

• Her er hele den nye dåpsteksten til Bispemøtet

Tillit til de enkle ordene

I menighetene vi ­
studerte, var de ikke særlig opptatt av hva som 
skjer i dåpen eller hvorfor. For noen av r­espondentene ­handlet det om å få flere ­medlemmer, flere ­deltagere i gudstjenesten, kort sagt om ­popularitet. Er det altså derfor vi døper? For å få hanket inn flest mulig? Er det frykten for ­minkende ­bevilgninger og innflytelse som ­ligger bak?

Det fantes også andre stemmer blant ­kirke­gjengerne, som fortvilte over en over
lesset dåpsliturgi og savnet mer substansiell ­forkynnelse. Kan det være en fare for at menig­hetens liv og fellesskap kveles gjennom et ­massivt og overlesset dåpsritual tidlig i søndags­gudstjenesten?

Det menighetene trenger, er ikke flere ord og ­lengre ritualer, heller ikke ordrike utlegninger, men en tillit til de enkle ordene: Gud frelser fra død og dom. Vi begraves med Kristus, men skal ­oppstå med ham. Det er altså Guds handling som står sentralt i dåpen, ikke våre ord og «for­­tolkninger» av den. Det er Gud selv som griper inn, til dom og frelse.

Guds ånd som frelser i vannet

Tilsvarende gjelder for ­gudstjenesten som helhet, for sakramenter, 
preken og bønn: Har vi tillit til at vi der 
kommer frem for den hellige og mektige Gud 
og ber ­ydmykt om nåde for hans åsyn, så trengs det slett ikke mange ord for å formidle 
sakramentenes dybde: Guds Ånd som frelser i vannet. Jesu reelle ­nærvær (realpresens) som 
gjør vinen til Kristi blod og brødet til Kristi 
legeme, slik at menig­heten forenes til ett legeme i Kristus, og bærer hans merke i sin midte.

Om bispemøtet våget å redusere dåpens ­teologi til det helt enkle, kunne de fått sagt det med fire ­setninger. De kunne trukket frem Confessio Augustana artikkel 9 ­eller ­Luthers forklaring. I stedet går de ordrike og ­kronglete ­omveier – som altså skal leses høyt, som et formanende hyrdebrev?

Skal prestene eller biskopene si noe 
substansielt om dåp og nattverd, så er ­prekenen stedet. Men da må de slutte å si selvfølgeligheter på selvfølgeligheter og heller gå inn på de faktiske utfordringene med å gjenkjenne Guds handling i verden, å leve og dø i Kristus eller å ­forenes i Ånden. Ordene må få sin egentlige ­tyngde, og ikke enda lettere letthet.

Mettet med mening

Kanskje er det også tid for en forenklet liturgi, enten for dåp utenom ­høy­messe, eller enda bedre: en felles dåp, av åtte–ti barn, ungdom eller voksne der dette er ­mulig. Noen ­menigheter praktiserer dette ved dåp av kon­firmanter, men ingenting står i veien for å la barn og voksne døpes på samme måte. Det ville sette nytt fokus på dåpen som inntreden i og ­feiring av fellesskapet i Kristus. En slik dåpsliturgi trenger ikke mange ord, men den kunne være mettet med mening.

LES OGSÅ:

• Merker «Tania Michelet»-effekten: – Mye høyere dåpstall enn i fjor

• Prest vil ha barnevelsignelse: «Det må ikke være slik at kirken sier dåp eller ingenting»

• Kirkevalget førte til at flere meldte seg ut av DNK i 2019: – Grunn til selvransakelse